Her er mitt innlegg og forslag i kommunestyret i går (13.12.11).
Ordfører.
Først av alt vil jeg si at det er utrolig bra at vi har så mange engasjerte innbyggere i Hof som møter opp her i dag.
Jeg er helt enig med representanten Svein Pedersen at vi er i en vanskelig økonomisk situasjon. Han roper etter kreative forslag. Men det er ikke bare administrasjonen som må være kreative. Det må vi også være. Her kommer et forsøk på det.
I kommuneloven står det under paragrafen om økonomiplan at økonomiplan og budsjett skal gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventa utgifter og prioriterte oppgaver. Forslaget til Høyre tar ikke høyde for realistiske tall.
Høyre overser utfordringene vi har knytta til vikarutgifter. Når de ikke prioriterer stillinger ved Veset vil det føre til at vikarutgiftene våre forblir store. Hof Høyre velger å utsette dette problemet.
De velger å ta 500 000 fra Helse og omsorg, samtidig som de ikke prioriterer ungdomsklubben fullt ut. Hvordan er det mulig?
Høyre og Ap velger halvveise løsninger hele veien. Det vil ikke vi i Senterpartiet være med på. Og jeg personlig skjønner ikke at dere tør.
For Hof SP blir det feil ikke å prioritere stillinger ved Veset. Nå må vi få dette opp å gå for fullt fra starten av.
Samtidig er det viktig for Hof SP å prioritere både ungdomsklubb og leirskole. I stedet for å prioritere ungdomsklubben halvveis så strekker vi oss så langt som vi føler det er mulig å gjøre. ¨
Vi ønsker en videre drift av ungdomsklubben, men det er ikke mulig å drive den nøyaktig slik den drives nå. Vi må se etter nye løsninger og alternativer. Administrasjonen legger opp til at Torstad skal selges.
Hof SP mener at vi må se det realistiske her, - i stedet for at bygningen skal stå tom inntil den selges, så er det bra om den kan brukes av ungdommen. Derfor foreslår vi videre drift det kommende året, med 2 i stedet for 3 ganger i uka.
Samtidig som vi må inngå et samarbeid med ungdommene og se på hvordan vi kan drive ungdomsklubben videre.
Hof Senterparti sitt forslag til budsjett er:
1. Hof kommune vedtar rådmannens forslag til økonomiplan og budsjett 2012-2015, der beløp til fordeling drift er fordelt med de nettorammer som fremkommer på hver sektor, med følgende endringer:
Budsjettet reduseres med kr: 305 000,- Med lik prosentandel i alle sektorer.
Pengene fordeles slik:
a) 100 000 kr - Leirskole
b) 205 000 kr – Ungdomsklubb[1]
Punkt 2-7 – som innstilling til kommunestyret.
--------------------------------------------------------------------------------
[1] Forutsetninger til ungdomsklubb
a) De 100 000 kr som er avsatt i budsjett til ungdomstiltak brukes til ungdomsklubb
b) Etter 3 måneder, vil det kun være 1 ansvarlig/lønnet person på ungdomsklubben fra Hof Kommune. Resten må ordnes gjennom frivillige.
c) Ungdomsklubbens tilbud reduseres fra 3 til 2 ganger i uka.
d) Et utvalg settes ned for å se på alternative løsninger for ungdomsklubben, det være seg lokalisering, drift osv.
onsdag 14. desember 2011
onsdag 7. desember 2011
Midlertidig "flytting" av blogg!
Neste uke, den 15.desember reiser jeg og Mathilde Espeseth til Sørøst-Asia. Turen går til Thailand, Laos, Kambodsja, Vietnam og Hong Kong.
I den forbindelse har vi laga en reiseblogg, derfor tas det en pause fra denne bloggen.
I den forbindelse har vi laga en reiseblogg, derfor tas det en pause fra denne bloggen.
onsdag 19. oktober 2011
Håper ungdommen kan høres i kommunestyret snart:)
I går hadde jeg en interpellasjon i kommunestyret i Hof. En interpellasjon er en forespørsel til ordføreren.
Mitt spørsmål var om han kunne tenke seg at lederen av ungdommens kommunestyre kan få møte- og talerett i kommunestyret. Slik er det nemlig ikke i dag. Her kan du lese hele spørsmålet mitt:
Demokrati er en viktig verdi ved det norske samfunn. Det har vi sett spesielt de siste månedene.
Som folkevalgt har vi et ansvar å utvikle demokratiet og legge til rette for enda større deltagelse.
Jeg ønsker at flere skal involvere seg, at flere ideer og meninger skal komme frem, at flere skal påvirke de politiske beslutningene og føle ansvar for utviklinga i kommunen vår. Utviklinga bør være å starte med ungdommen.
Vi er heldige i Hof som har ungdom som engasjerer seg i Ungdommens Kommunestyre.
Dette engasjementet må vi dyrke og styrke. Det gjøres ikke godt nok i dag. Ungdommens kommunestyre må være noe mer enn en lekegrind eller et symbolsk tiltak, noe mer enn bare opplæring i hvordan et kommunestyre kan fungere. Ungdommens kommunestyre må gis reell innflytelse. ¨
Demokrati er en viktig verdi ved det norske samfunn. Det har vi sett spesielt de siste månedene.
Som folkevalgt har vi et ansvar å utvikle demokratiet og legge til rette for enda større deltagelse.
Jeg ønsker at flere skal involvere seg, at flere ideer og meninger skal komme frem, at flere skal påvirke de politiske beslutningene og føle ansvar for utviklinga i kommunen vår. Utviklinga bør være å starte med ungdommen.
Vi er heldige i Hof som har ungdom som engasjerer seg i Ungdommens Kommunestyre.
Dette engasjementet må vi dyrke og styrke. Det gjøres ikke godt nok i dag. Ungdommens kommunestyre må være noe mer enn en lekegrind eller et symbolsk tiltak, noe mer enn bare opplæring i hvordan et kommunestyre kan fungere. Ungdommens kommunestyre må gis reell innflytelse. ¨
Det betyr noe for Hof hva Ungdommens kommunestyre vedtar, det må få konsekvenser. Om vi utvider ungdommens kommunestyrets påvirkningskraft er jeg overbevist om at det vil skape mer interesse for ungdomspolitikk. Jeg er sikker på at det vil føre til at flere ønsker å bli med i politikken seinere, men viktigst av alt: Vi vil fatte bedre avgjørelser for Hof.
Jeg er overbevist om at det vil føre til en bedre debatt i kommunestyret og jeg er sikker på at vi vil ta klokere beslutninger og se mer langsiktighet i løsningene. Det handler om at flere hoder tenker bedre enn ett, det handler om at vi får nye vinklinger og ideer inn i diskusjonene og det handler om at de folkevalgte kan få flere innspill fra bygda.
Jeg ønsker at lederen av Ungdommens kommunestyre får møte- og talerett i kommunestyrets
møter. Spørsmålet til ordføreren er om han kan tenke seg det samme.
Jeg er overbevist om at det vil føre til en bedre debatt i kommunestyret og jeg er sikker på at vi vil ta klokere beslutninger og se mer langsiktighet i løsningene. Det handler om at flere hoder tenker bedre enn ett, det handler om at vi får nye vinklinger og ideer inn i diskusjonene og det handler om at de folkevalgte kan få flere innspill fra bygda.
Jeg ønsker at lederen av Ungdommens kommunestyre får møte- og talerett i kommunestyrets
møter. Spørsmålet til ordføreren er om han kan tenke seg det samme.
lørdag 10. september 2011
Hvordan øke innbyggertallet i Hof?
Mange er opptatt av at vi skal bli flere folk i kommunen vår. Det er også jeg. Spørsmålet er hvordan vi skal få flere til å flytte hit og hvordan får vi flere til å bli?
Enkelte partier hevder vi må legge ut en ubegrensa mengde med tomter for at folk skal flytte hit. Jeg mener dette kun er én av mange ting som må gjøres hvis vi skal vinne kampen om hvilken vei flyttestrømmen skal gå. Mange kommuner har fine tomter – spørsmålet må være hvordan vi skal skille oss ut positivt fra mengden. Hvordan skal vi klare å konkurere med Sande som har togstasjon og kystlinje og Re som har et godt utvikla sentrum?
Det er mange utfordringer knytta til dette. En så viktig sak krever framtidig og langsiktig planlegging, ikke bare mer eller mindre tilfeldige, men positive enkelttiltak. En slik langsiktig tenking står vi i Senterpartiet for.
Jeg er opptatt av at vi alle må jobbe for at kommunen vår skal få et enda bedre omdømme. Jeg er opptatt av å dyrke innbyggernes tilhørighet til Hof, å styrke identiteten vår, stoltheten over alt det som er bra her.
Og jeg er opptatt av at vi - sammen skal finne gode løsninger for at enda flere skal bli glade i lokalsamfunnet vårt.
Denne jobben må vi som lokalsamfunn gjøre sammen. Senterpartiet vil derfor invitere alle til et folkemøte for å diskutere disse spørsmålene etter valget.
Enkelte partier hevder vi må legge ut en ubegrensa mengde med tomter for at folk skal flytte hit. Jeg mener dette kun er én av mange ting som må gjøres hvis vi skal vinne kampen om hvilken vei flyttestrømmen skal gå. Mange kommuner har fine tomter – spørsmålet må være hvordan vi skal skille oss ut positivt fra mengden. Hvordan skal vi klare å konkurere med Sande som har togstasjon og kystlinje og Re som har et godt utvikla sentrum?
Det er mange utfordringer knytta til dette. En så viktig sak krever framtidig og langsiktig planlegging, ikke bare mer eller mindre tilfeldige, men positive enkelttiltak. En slik langsiktig tenking står vi i Senterpartiet for.
Jeg er opptatt av at vi alle må jobbe for at kommunen vår skal få et enda bedre omdømme. Jeg er opptatt av å dyrke innbyggernes tilhørighet til Hof, å styrke identiteten vår, stoltheten over alt det som er bra her.
Og jeg er opptatt av at vi - sammen skal finne gode løsninger for at enda flere skal bli glade i lokalsamfunnet vårt.
Denne jobben må vi som lokalsamfunn gjøre sammen. Senterpartiet vil derfor invitere alle til et folkemøte for å diskutere disse spørsmålene etter valget.
søndag 4. september 2011
Utdeling av kulturprisen
I dag delte jeg ut Hof Kommunes Kulturpris for 2011 til en verdig vinner, Eira Weseth.
Her kan du lese den talen jeg holdt.
I et samfunn hvor mer og mer styres av penger og økonomi, trenger vi mangfold, vi trenger samhold og fellesskap. Det skapes best gjennom frivillige organisasjoner, det skapes best gjennom dugnadsånd og frivillighet. Kulturprisen er et symbol på hvor mye Hof Kommune verdsetter den flotte jobben som blir gjort i lokalsamfunnet.
Det er beundringsverdig at enkeltmennesker vil bruke sin fritid på fellesskapet. At enkeltmennesker ønsker å bidra til å skape et godt fritidstilbud til Hof Kommunes innbyggere. Lagarbeid, frivillig innsats og dugnadsånd driver mye av det idrettstilbudet Hof har å by på. Det ser vi et godt eksempel på her i dag.
Vi er mange som er stolte av å komme fra Hof. Det er ingen selvfølgelighet at man føler en tilhørighet til og stolthet av hjemkommunen sin – det kommer ikke av seg sjøl. Det å skape en Hof-identitet er noe som må dyrkes gjennom mange aktiviteter og over lang tid. Jeg mener at man har klart å skape den identiteten blant annet gjennom kultur og idrett i Hof.
Frivillighetens rolle og betydning for Hof mener jeg derfor er helt avgjørende i bidraget til en Hof-tilhørighet. Dette arbeidet har årets kulturprismottaker bidratt til, og det arbeidet håper jeg vi alle klarer å bygge videre på også i framtida. Identitet og tilhørighet, det å høre til et sted, tror jeg stadig blir viktigere i et samfunn med raske endringer, mye rotløshet og usikkerhet.
På vegne av Hof kommune er jeg derfor så heldig å kunne overbringe vår symbolske takk, gjennom å dele ut Hof Kommunes kulturpris for 2011.
Den personen som mottar kulturprisen i år starta sitt virke i Hof IL for 35 år siden, i 1976. Vedkommende har vært aktiv i mange deler av Idrettslaget, fra ski til turn. Totalt har personen 23 år med verv i Hof IL. Kulturprisvinneren har mottatt Hof Ils innsatspokal flere ganger og venner beskriver henne som engasjert og pålitelig.
Vi går tilbake til begynnelsen: Hun var sekretær, trener og leder i turngruppa i perioden fra 1979 til 1990. Samtidig hadde hun også styreverv i langrennsgruppa. Første gang hun mottok innsatspokalen til Hof IL var i 1991 da hun starta Idrettsskolen. På 90-tallet var dama også engasjert i friskvernarbeid i Hof, hvor man blant annet fikk etablert ”folk i form til OL-løypa”. Hun har også hatt treningspartier i turn med voksne damer og morgentrim for ansatte i Hof kommune. Fra 1997 – 2000 var hun leder i Hof IL og aktiv pådriver for 100årsjubileumet og 100-årsboka om idrettslaget.
Personen som mottar kulturprisen beskrives også som ei dame som liker å ha oversikt og kontroll, samt at hun har stor arbeidskapasitet.
Hun har bidratt til å starte opp igjen og arrangere skirenn for klubben, Hof-Toppers og ikke minst aktiv i innsamlingsaksjonen for tråkkemaskin hvor det ble samlet inn over en halv million. Dette fikk hun også innsatsprisen i idrettslaget for.
Vedkommende har fra 2007 til dags dato vært leder av Hof IL, og det er selvsagt Eira Weseth som mottar kulturprisen for 2011.
Her kan du lese den talen jeg holdt.
I et samfunn hvor mer og mer styres av penger og økonomi, trenger vi mangfold, vi trenger samhold og fellesskap. Det skapes best gjennom frivillige organisasjoner, det skapes best gjennom dugnadsånd og frivillighet. Kulturprisen er et symbol på hvor mye Hof Kommune verdsetter den flotte jobben som blir gjort i lokalsamfunnet.
Det er beundringsverdig at enkeltmennesker vil bruke sin fritid på fellesskapet. At enkeltmennesker ønsker å bidra til å skape et godt fritidstilbud til Hof Kommunes innbyggere. Lagarbeid, frivillig innsats og dugnadsånd driver mye av det idrettstilbudet Hof har å by på. Det ser vi et godt eksempel på her i dag.
Vi er mange som er stolte av å komme fra Hof. Det er ingen selvfølgelighet at man føler en tilhørighet til og stolthet av hjemkommunen sin – det kommer ikke av seg sjøl. Det å skape en Hof-identitet er noe som må dyrkes gjennom mange aktiviteter og over lang tid. Jeg mener at man har klart å skape den identiteten blant annet gjennom kultur og idrett i Hof.
Frivillighetens rolle og betydning for Hof mener jeg derfor er helt avgjørende i bidraget til en Hof-tilhørighet. Dette arbeidet har årets kulturprismottaker bidratt til, og det arbeidet håper jeg vi alle klarer å bygge videre på også i framtida. Identitet og tilhørighet, det å høre til et sted, tror jeg stadig blir viktigere i et samfunn med raske endringer, mye rotløshet og usikkerhet.
På vegne av Hof kommune er jeg derfor så heldig å kunne overbringe vår symbolske takk, gjennom å dele ut Hof Kommunes kulturpris for 2011.
Den personen som mottar kulturprisen i år starta sitt virke i Hof IL for 35 år siden, i 1976. Vedkommende har vært aktiv i mange deler av Idrettslaget, fra ski til turn. Totalt har personen 23 år med verv i Hof IL. Kulturprisvinneren har mottatt Hof Ils innsatspokal flere ganger og venner beskriver henne som engasjert og pålitelig.
Vi går tilbake til begynnelsen: Hun var sekretær, trener og leder i turngruppa i perioden fra 1979 til 1990. Samtidig hadde hun også styreverv i langrennsgruppa. Første gang hun mottok innsatspokalen til Hof IL var i 1991 da hun starta Idrettsskolen. På 90-tallet var dama også engasjert i friskvernarbeid i Hof, hvor man blant annet fikk etablert ”folk i form til OL-løypa”. Hun har også hatt treningspartier i turn med voksne damer og morgentrim for ansatte i Hof kommune. Fra 1997 – 2000 var hun leder i Hof IL og aktiv pådriver for 100årsjubileumet og 100-årsboka om idrettslaget.
Personen som mottar kulturprisen beskrives også som ei dame som liker å ha oversikt og kontroll, samt at hun har stor arbeidskapasitet.
Hun har bidratt til å starte opp igjen og arrangere skirenn for klubben, Hof-Toppers og ikke minst aktiv i innsamlingsaksjonen for tråkkemaskin hvor det ble samlet inn over en halv million. Dette fikk hun også innsatsprisen i idrettslaget for.
Vedkommende har fra 2007 til dags dato vært leder av Hof IL, og det er selvsagt Eira Weseth som mottar kulturprisen for 2011.
mandag 29. august 2011
Gangvei til Kleppan?
Det nærmer seg valg, både for kommunestyret og fylkestinget.
I Hof har man lenge kjempet for gangvei til Kleppan. Nå må vi sette inn støtet for at det skal bli en realitet.
For ett år siden ble hele strekningen fra Hof-Kleppan fylkesvei. Det betyr at vi må arbeide opp mot fylkestinget med dette. Jeg står som 2.kandidat på fylkestingslista til Senterpartiet.
Når jeg kommer inn på fylkestinget skal jeg jobbe hardt for at gangveien kommer inn i ”Handlingsplan for fylkesvegnettet”.
For Hof Senterparti er det også viktig å jobbe opp mot fylkestinget for at gangvei fra Hof til Kleppan nå blir en realitet!
I Hof har man lenge kjempet for gangvei til Kleppan. Nå må vi sette inn støtet for at det skal bli en realitet.
For ett år siden ble hele strekningen fra Hof-Kleppan fylkesvei. Det betyr at vi må arbeide opp mot fylkestinget med dette. Jeg står som 2.kandidat på fylkestingslista til Senterpartiet.
Når jeg kommer inn på fylkestinget skal jeg jobbe hardt for at gangveien kommer inn i ”Handlingsplan for fylkesvegnettet”.
For Hof Senterparti er det også viktig å jobbe opp mot fylkestinget for at gangvei fra Hof til Kleppan nå blir en realitet!
søndag 14. august 2011
Polentur
For noen uker siden tok jeg turen til Polen. De som kjenner meg ville kanskje satt sine penger på at min sommerferie gikk til et par konsentrasjonsleire, men nei - jeg føler jeg har fått min dose folkemordhistorie i år. Likevel, ingen ferietur uten et glimt av verdenshistorie; vi dro nemlig til den byen 2.verdenskrig startet i. Gdansk.
Gdansk er en kystby nord i Polen. Byen har vokst sammen med nabobyene Sopot og Gdynia som sammen kalles Trójmiasto (trippelby). Byen har gjennom tidene og er fortsatt Polens største havneby. Og byen kan kalles et mini-Praha. I alle fall den vakre gamlebyen.
Før jeg reiste til Polen hadde jeg kun vært i Øst-Europa en gang tidligere, i Praha. Og når jeg tenkte på Polen, så tenkte jeg at det var et grått annen verdenskrig sted hvor det regnet konstant.
Jeg kan ikke si at mine fordommer ble motbevist fullstendig. Det var grått vær nesten alle dagene vi var der, og foruten om gammelbyen i Gdansk var det meste annet også grått. Så fordommene er nok litt der fortsatt. Men så har jeg kun sett en liten brøkdel av landet også.
Men ferie er ferie. Og det er alltid spennende å være på nye steder, uavhengig om været er bra eller dårlig. Mer historie var det også å hente i byen. Gdansk er nemlig arnested for Solidaritet, hvor Lech Walesa ble leder (senere statsminister og fikk nobels fredspris i 1983). Vi tok oss en liten båttur for å se på havna. I styrtregn ble det faktisk litt stemningsfylt.
Kort sagt kan Gdansk beskrives som fin, billig og med en vakker gamleby. Men mer enn 5 dager trengs nok ikke om det er dårlig vær og du ikke får vært på de fantastisk fine hvite strendene. Men så absolutt en by det er verdt å reise til.
onsdag 10. august 2011
Rwanda - under huden
I dag stod mitt andre reisebrev på trykk. Denne gangen i Vestfold blad.
«24.mars tar jeg taxi inn i Kigali sentrum. Umiddelbart, reagerer jeg på en stor gjeng militære som vandrer rundt i parallellgaten til der hotellet mitt skal vise seg å ligge. Jeg spør om hvorfor det er så mye soldater her. Taxisjåføren svarer uanfektet: ”Det er på grunn av granatangrepene”. Det er i dette øyeblikk jeg begynner å lure på hvorfor jeg reiste til Rwanda.
Bak TV-bildene
Det er 17 år etter folkemordet, hvor naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner. Årsaken til at jeg reiser er å utføre feltarbeid i forbindelse med ferdigstillelse av bachelorgraden min. Etter å ha hørt om de jevnlige granatangrepene og fått vite om ulike terrormål, er det grunn til å være usikker.
Når det samtidig viser seg at jeg oppholder meg ulovlig i landet, på grunn av noen feil med visumsøknaden, begynner nervene å komme. Rwanda er et land mange forbinder med elendighet, bak TV-bildene skjuler det seg et annet bilde, - et folk å bli kjent med.
Møte med mennesker
Besøket i Rwanda er ikke mitt første i Afrika. Min forventning om at folk ville være pågående ble så definitivt ikke innfridd. Folket var ikke nærgående og frekke, men åpne, hyggelige og høflige. Det ville vært uvanlig ikke å snakke med folk for eksempel på vei til butikken. De var i det hele tatt ikke så ”aggressive” som jeg har opplevd i andre land, hvor eksempelvis enkelte ikke gir seg med taximasing. I Rwanda var spørsmålet kun; Vil du ha taxi? Om svaret var nei takk, ville tilsvaret være ”Ok. Have a nice day”. På en måte kan du si at afrikansk kultur møter europeisk kultur.
Årlig sørgeuke
Når jeg ble kjent med folk merket jeg fort hvor opptatt de var av ikke å skuffe, ikke å vise følelser og ikke å snakke stygt om presidenten. Likevel, opplevde jeg alt dette. Rwanda arrangerer sørgeuke hvert år, hvor det ikke er lov med ”lek og moro”, det er ulovlig med annen musikk enn den som tilhører sjangeren ”folkemordmusikk”.
Formålet for uka er å minnes ofrene, og lære om folkemordet. Aldri før har jeg blitt så grepet av et arrangement og et samhold i en forsamling.
Åpningsarrangementet, som for øvrig var et hett terrormål, startet med en nasjonaldagfølelse. Det var høytidelig og forholdsvis god stemning. Det forandret seg dramatisk i løpet av få minutter, da talene, bildene og musikken startet. Dette er det sterkeste jeg noen gang har opplevd, titusener av mennesker satt og gråt sammen i flere timer. Noe av det mest forferdelige jeg har opplevd er det også, men på en måte var det fint, og jeg er glad jeg fikk oppleve det.
Sjåfør med historie
Flere turer går til den nordvestlige provinsen. Først ble jeg med en amerikaner til hans kaffeplantasje, plantasjen var likevel ikke det mest spennende ved turen. Vi hadde en sjåfør som kjempet i geriljabevegelsen under borgerkrigen fra 1990-1994, sammen med nåværende president Paul Kagame.
Denne fyren hadde personlighet, sjølironi til tusen og er en av de mest reale jeg noen gang har møtt.
Vi besøkte også et lite samfunn hvor ingen snakket engelsk. Her deltok vi i en gudstjeneste hvor vi nærmest ble behandlet som kongelige. Pastoren inviterte oss hjem på flott middag og til slutt; vi var de første hvite en 12-åring så. Det hoppet og den glade jublinga vil det bli lenge til jeg glemmer.
Enkenes samfunn
En annen tur gikk til et kvinnesamfunn, hvor mange var enker etter folkemordet.
Der ble jeg tatt imot med sang, dans og gripende historier. Det som satte spor her var det samholdet denne gruppa hadde, her hjalp alle hverandre. Om noen slet med noe ville alltid noen andre i samfunnet gi en håndsrekning. De hadde en månedlig sum penger de ga til felleskassa som gikk til skolegang for barna og andre nødvendige ting som mat og såpe. Det er klart det gjør inntrykk når ei av damene sier: ”Vi overlever i stedet for å leve”.
Gorillasafari
Det var ikke bare folket i Rwanda som gjorde inntrykk, vi tilbrakte nemlig en time sammen med fjellgorillaene på grensa til Kongo.
Planen var å gå ca 1,5 time inn i regnskogen for å finne dyra, slik ble det imidlertid ikke. De fant nemlig oss etter at vi hadde gått 15 minutter. Jeg var svært oppstemt, men dyra enset oss omtrent ikke.
Møte mellom mennesker
Sjøl om terrortrusler og granatangrep kunne skremme, ødela dette ikke for min begeistring for menneskene jeg møtte.
Jeg møtte skrullete og morsomme mennesker. Jeg møtte spennende mennesker. Jeg møtte nysgjerrige mennesker. Jeg møtte mennesker som delte utrolig mye av seg selv. Men det som kanskje gjorde størst inntrykk er at jeg møtte et folk som faktisk lever ved siden av hverandre etter at mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept på mindre enn tre måneder.
Alle ble påvirket av denne hendelsen, likevel er også alle opptatt av at livet må gå videre. Når man reiser ut på en slik tur, og tilbringer lang tid i et land vil jeg påstå at man forstår mer av landet, og får større forståelse for ulike kulturer og ulike mennesker. Da lærer man også mer om seg sjøl.
Les også innlegget på Vestfold Blad.no
«24.mars tar jeg taxi inn i Kigali sentrum. Umiddelbart, reagerer jeg på en stor gjeng militære som vandrer rundt i parallellgaten til der hotellet mitt skal vise seg å ligge. Jeg spør om hvorfor det er så mye soldater her. Taxisjåføren svarer uanfektet: ”Det er på grunn av granatangrepene”. Det er i dette øyeblikk jeg begynner å lure på hvorfor jeg reiste til Rwanda.
Bak TV-bildene
Det er 17 år etter folkemordet, hvor naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner. Årsaken til at jeg reiser er å utføre feltarbeid i forbindelse med ferdigstillelse av bachelorgraden min. Etter å ha hørt om de jevnlige granatangrepene og fått vite om ulike terrormål, er det grunn til å være usikker.
Når det samtidig viser seg at jeg oppholder meg ulovlig i landet, på grunn av noen feil med visumsøknaden, begynner nervene å komme. Rwanda er et land mange forbinder med elendighet, bak TV-bildene skjuler det seg et annet bilde, - et folk å bli kjent med.
Møte med mennesker
Besøket i Rwanda er ikke mitt første i Afrika. Min forventning om at folk ville være pågående ble så definitivt ikke innfridd. Folket var ikke nærgående og frekke, men åpne, hyggelige og høflige. Det ville vært uvanlig ikke å snakke med folk for eksempel på vei til butikken. De var i det hele tatt ikke så ”aggressive” som jeg har opplevd i andre land, hvor eksempelvis enkelte ikke gir seg med taximasing. I Rwanda var spørsmålet kun; Vil du ha taxi? Om svaret var nei takk, ville tilsvaret være ”Ok. Have a nice day”. På en måte kan du si at afrikansk kultur møter europeisk kultur.
Årlig sørgeuke
Når jeg ble kjent med folk merket jeg fort hvor opptatt de var av ikke å skuffe, ikke å vise følelser og ikke å snakke stygt om presidenten. Likevel, opplevde jeg alt dette. Rwanda arrangerer sørgeuke hvert år, hvor det ikke er lov med ”lek og moro”, det er ulovlig med annen musikk enn den som tilhører sjangeren ”folkemordmusikk”.
Formålet for uka er å minnes ofrene, og lære om folkemordet. Aldri før har jeg blitt så grepet av et arrangement og et samhold i en forsamling.
Åpningsarrangementet, som for øvrig var et hett terrormål, startet med en nasjonaldagfølelse. Det var høytidelig og forholdsvis god stemning. Det forandret seg dramatisk i løpet av få minutter, da talene, bildene og musikken startet. Dette er det sterkeste jeg noen gang har opplevd, titusener av mennesker satt og gråt sammen i flere timer. Noe av det mest forferdelige jeg har opplevd er det også, men på en måte var det fint, og jeg er glad jeg fikk oppleve det.
Sjåfør med historie
Flere turer går til den nordvestlige provinsen. Først ble jeg med en amerikaner til hans kaffeplantasje, plantasjen var likevel ikke det mest spennende ved turen. Vi hadde en sjåfør som kjempet i geriljabevegelsen under borgerkrigen fra 1990-1994, sammen med nåværende president Paul Kagame.
Denne fyren hadde personlighet, sjølironi til tusen og er en av de mest reale jeg noen gang har møtt.
Vi besøkte også et lite samfunn hvor ingen snakket engelsk. Her deltok vi i en gudstjeneste hvor vi nærmest ble behandlet som kongelige. Pastoren inviterte oss hjem på flott middag og til slutt; vi var de første hvite en 12-åring så. Det hoppet og den glade jublinga vil det bli lenge til jeg glemmer.
Enkenes samfunn
En annen tur gikk til et kvinnesamfunn, hvor mange var enker etter folkemordet.
Der ble jeg tatt imot med sang, dans og gripende historier. Det som satte spor her var det samholdet denne gruppa hadde, her hjalp alle hverandre. Om noen slet med noe ville alltid noen andre i samfunnet gi en håndsrekning. De hadde en månedlig sum penger de ga til felleskassa som gikk til skolegang for barna og andre nødvendige ting som mat og såpe. Det er klart det gjør inntrykk når ei av damene sier: ”Vi overlever i stedet for å leve”.
Gorillasafari
Det var ikke bare folket i Rwanda som gjorde inntrykk, vi tilbrakte nemlig en time sammen med fjellgorillaene på grensa til Kongo.
Planen var å gå ca 1,5 time inn i regnskogen for å finne dyra, slik ble det imidlertid ikke. De fant nemlig oss etter at vi hadde gått 15 minutter. Jeg var svært oppstemt, men dyra enset oss omtrent ikke.
Møte mellom mennesker
Sjøl om terrortrusler og granatangrep kunne skremme, ødela dette ikke for min begeistring for menneskene jeg møtte.
Jeg møtte skrullete og morsomme mennesker. Jeg møtte spennende mennesker. Jeg møtte nysgjerrige mennesker. Jeg møtte mennesker som delte utrolig mye av seg selv. Men det som kanskje gjorde størst inntrykk er at jeg møtte et folk som faktisk lever ved siden av hverandre etter at mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept på mindre enn tre måneder.
Alle ble påvirket av denne hendelsen, likevel er også alle opptatt av at livet må gå videre. Når man reiser ut på en slik tur, og tilbringer lang tid i et land vil jeg påstå at man forstår mer av landet, og får større forståelse for ulike kulturer og ulike mennesker. Da lærer man også mer om seg sjøl.
Les også innlegget på Vestfold Blad.no
Folket tilbake i folkestyret i Hof.
En av grunnene til at jeg stemmer SP er den kanskje viktigste av partiets grunnverdier; folkestyret bygd nedenfra. Avgjørelser skal ta nærmest de det gjelder.
Når vi setter dette inn i et lokalt perspektiv, mener jeg det betyr at vi skal involvere flere i avgjørelser og snakke med folk. Vi som er folkevalgte velges av folket og for folket - derfor skal lytte til ansatte, brukere og innbyggere.
Når politiske avgjørelser tas, får de konsekvenser i lang tid framover. Enkelte beslutninger i kommunestyret i Hof påvirker lokalsamfunnet vårt i 40-50år. Da er det selvfølgelig for meg at ikke bare 17 mennesker i kommunestyret skal ta del i beslutningen. Da må andre Hof-sokninger også få bidra med ideer, være med i diskusjonene og påvirke hva som blir bestemt.
I de 4 årene som har gått siden forrige valg har Hof SP lyttet til innbyggerne, og involvert de i avgjørelsene vi har tatt. I de neste 4 årene vil vi arrangere folkemøter.
Vi vil invitere innbyggerne med på befaring (som vi gjorde på Veset).
Og vi vil lytte til ansatte og brukere (som vi bla gjorde i saken om hjelpemiddellager).
Slik vil vi ta bedre avgjørelser. Slik vil vi heve kvaliteten på og deltakelsen i lokaldemokratiet. Slik bringer vi folket tilbake i folkestyret. For det er vi som bor her som sammen skal utforme lokalsamfunnet vårt.
Når vi setter dette inn i et lokalt perspektiv, mener jeg det betyr at vi skal involvere flere i avgjørelser og snakke med folk. Vi som er folkevalgte velges av folket og for folket - derfor skal lytte til ansatte, brukere og innbyggere.
Når politiske avgjørelser tas, får de konsekvenser i lang tid framover. Enkelte beslutninger i kommunestyret i Hof påvirker lokalsamfunnet vårt i 40-50år. Da er det selvfølgelig for meg at ikke bare 17 mennesker i kommunestyret skal ta del i beslutningen. Da må andre Hof-sokninger også få bidra med ideer, være med i diskusjonene og påvirke hva som blir bestemt.
I de 4 årene som har gått siden forrige valg har Hof SP lyttet til innbyggerne, og involvert de i avgjørelsene vi har tatt. I de neste 4 årene vil vi arrangere folkemøter.
Vi vil invitere innbyggerne med på befaring (som vi gjorde på Veset).
Og vi vil lytte til ansatte og brukere (som vi bla gjorde i saken om hjelpemiddellager).
Slik vil vi ta bedre avgjørelser. Slik vil vi heve kvaliteten på og deltakelsen i lokaldemokratiet. Slik bringer vi folket tilbake i folkestyret. For det er vi som bor her som sammen skal utforme lokalsamfunnet vårt.
mandag 18. juli 2011
lørdag 25. juni 2011
Fra folkemord til folkestyre?
Det er lørdag morgen. Kigali, hovedstaden i Rwanda. Det er musestille. Ikke en sjel i gatene som ellers er stappfulle av busser og mennesker, det mest hektiske området i landet. Men ikke i dag. I dag er det helt rolig. Men hvorfor er det så dørgende stille?
21. mars la jeg ut på en 5 ukers reise i Rwanda, et av verdens fattigste land og med en av verdenshistoriens mest grusomme bakgrunn. Landet er for de aller fleste mest kjent for folkemordet i 1994, hvor det i etterkant ble uttalt at man ikke trengte å reise til helvete for å møte djevelen, man kunne reise til Rwanda. Kun 17 år etter at naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner ser landet tilsynelatende fredelig ut.
Rwanda, et av landene som scorer best på kjønnslikhet i parlamentet. Valgene får et tålelig skussmål, og landet har de siste årene hatt en grei økonomisk vekst. – Tilsynelatende ser utviklinga av landet positiv ut.
Ulovlige tak
Landet ser ut til å være godt materielt utviklet. Det er uforskammet rent i gatene, kloakken flyter ikke som i enkelte andre fattige land. Og landet er utrolig frodig. Alle driver med landbruk, så det ser i det minste ut som om folk har noe å spise. Og alle bor i hus med rimelig standard, det vil si solide hus med bølgeblikktak. På overflaten ser det ut til at landet er godt utviklet. Når jeg blir bedre kjent med lokalbefolkningen, viser det seg at bakgrunnen for de ”flotte” husene ikke er god økonomi, men styresmaktens forbud mot hus av strå og bambus. Styresmaktens argumentasjon er at med bedre hus, får man enklere tilgang til elektrisitet. Når over 60 % lever i ekstrem fattigdom, er det kanskje ikke elektrisitet som er neste prioritet i livet.
Dugnadsånd og granatangrep
Lørdag morgen er det dørgende stille i Rwanda fordi alle er ute for å avtjene en av sine samfunnsplikter. Umuganda er nasjonal dugnadsdag og arrangeres den siste lørdagen i måneden. Gjennom flere initiativ og arrangementer kan det se ut som at det står bra til med dugnadsånden. I Kigali har man også lokale sikkerhetsstyrker på kveldene/natten som samarbeider med politiet og militære, ”natteravner” – på godt norsk. Alle bidrar.
Tilsynelatende ser det altså bra ut i Rwanda. Etter noen dager i landet kommer jeg inn i sentrum av byen, det første som møter meg er en haug med soldater og jeg spør umiddelbart taxisjåføren hvorfor det er så mye militære her? ”Det er på grunn av granatangrepene,” svarer han uanfektet, mens jeg sitter nærmest med hjertet i halsen. Litt mindre stabilt enn først antatt kanskje.
Det er jevnlig granatangrep i byen. Rwanda styres av Paul Kagame og hans parti RPF (Rwandan Patriotic Front), Kagame og partiet nedkjempet regjeringa som lot folkemordet skje i 1994. Kagame er selv tutsi (en av tre etniske grupper i Rwanda: tutsi, hutu og twa), regjeringen som ble nedkjempet og utførte folkemordet var hutu-dominert. Drapene i 1994 ble utført mot tutsier, twa og moderate hutuer. I Kongo lever fortsatt noen av de som utførte folkemordet, det sies at det er de som står bak granatangrepene. Den sittende regjering arbeider for forsoning og samhørighet. De arbeider for demokrati.
Politisk kultur
For meg er det viktigste elementet i demokratiet: folkestyre. I Norge var folket, bøndene tidlig ute med opprør mot embetsmannsstaten på 1830-tallet, siden den gang har folkestyret vært et bærende element i det norske demokratiet. I Rwanda stiller situasjonen seg annerledes. I et århundre har folket blitt undertrykt, kulturen har vært hierarkisk oppbygd. Det har vært et enormt skille mellom eliten og folket. I Rwanda har det vært forskjellig hvem som har blitt undertrykt, men alle folkegrupper har en eller annen gang blitt diskriminert. Dette har ført til en kultur hvor det ikke er vanlig å ”si ifra”, det er ikke en kultur hvor styresmakten blir kritisert eller satt spørsmål ved. I Rwanda er det derfor kanskje ikke egentlig dugnadsånd som preger bildet, men folk er med fordi styresmakten har sagt at det skal gjøres. Eksempelet med bølgeblikktak og forbud mot stråhus er en av flere historier som viser hvor langt eliten er fra folket i Rwanda.
Det er klisjéfylt å si det, men; Vi vet så absolutt ikke hvor godt vi har det og hvor privilegerte vi er. I Norge har det bygd seg opp en politisk kultur hvor det er naturlig å si ifra hvis man er misfornøyd, det er flere reelle statsministerkandidater og mange av de beste ideene kommer fra folket selv.
Likevel ønsker jeg heller ikke å svartmale. Styresmakten i Rwanda har satt i gang mange positive tiltak. Valgdeltakelsen er høy og det er satt i gang et reelt forsøk på å forandre den politiske kulturen. Men det tar sin tid å bygge en stat opp fra intet i et land hvor alle kjenner noen som har blitt drept i folkemordet, og man kjenner også noen som valgte å utføre drapene. Kanskje skal vi gi Rwanda litt mer enn 17 år til å utvikle landet sitt sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt.
Dette reisebrev stod på trykk i Jarlsberg avis.
21. mars la jeg ut på en 5 ukers reise i Rwanda, et av verdens fattigste land og med en av verdenshistoriens mest grusomme bakgrunn. Landet er for de aller fleste mest kjent for folkemordet i 1994, hvor det i etterkant ble uttalt at man ikke trengte å reise til helvete for å møte djevelen, man kunne reise til Rwanda. Kun 17 år etter at naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner ser landet tilsynelatende fredelig ut.
Rwanda, et av landene som scorer best på kjønnslikhet i parlamentet. Valgene får et tålelig skussmål, og landet har de siste årene hatt en grei økonomisk vekst. – Tilsynelatende ser utviklinga av landet positiv ut.
Ulovlige tak
Landet ser ut til å være godt materielt utviklet. Det er uforskammet rent i gatene, kloakken flyter ikke som i enkelte andre fattige land. Og landet er utrolig frodig. Alle driver med landbruk, så det ser i det minste ut som om folk har noe å spise. Og alle bor i hus med rimelig standard, det vil si solide hus med bølgeblikktak. På overflaten ser det ut til at landet er godt utviklet. Når jeg blir bedre kjent med lokalbefolkningen, viser det seg at bakgrunnen for de ”flotte” husene ikke er god økonomi, men styresmaktens forbud mot hus av strå og bambus. Styresmaktens argumentasjon er at med bedre hus, får man enklere tilgang til elektrisitet. Når over 60 % lever i ekstrem fattigdom, er det kanskje ikke elektrisitet som er neste prioritet i livet.
Dugnadsånd og granatangrep
Lørdag morgen er det dørgende stille i Rwanda fordi alle er ute for å avtjene en av sine samfunnsplikter. Umuganda er nasjonal dugnadsdag og arrangeres den siste lørdagen i måneden. Gjennom flere initiativ og arrangementer kan det se ut som at det står bra til med dugnadsånden. I Kigali har man også lokale sikkerhetsstyrker på kveldene/natten som samarbeider med politiet og militære, ”natteravner” – på godt norsk. Alle bidrar.
Tilsynelatende ser det altså bra ut i Rwanda. Etter noen dager i landet kommer jeg inn i sentrum av byen, det første som møter meg er en haug med soldater og jeg spør umiddelbart taxisjåføren hvorfor det er så mye militære her? ”Det er på grunn av granatangrepene,” svarer han uanfektet, mens jeg sitter nærmest med hjertet i halsen. Litt mindre stabilt enn først antatt kanskje.
Det er jevnlig granatangrep i byen. Rwanda styres av Paul Kagame og hans parti RPF (Rwandan Patriotic Front), Kagame og partiet nedkjempet regjeringa som lot folkemordet skje i 1994. Kagame er selv tutsi (en av tre etniske grupper i Rwanda: tutsi, hutu og twa), regjeringen som ble nedkjempet og utførte folkemordet var hutu-dominert. Drapene i 1994 ble utført mot tutsier, twa og moderate hutuer. I Kongo lever fortsatt noen av de som utførte folkemordet, det sies at det er de som står bak granatangrepene. Den sittende regjering arbeider for forsoning og samhørighet. De arbeider for demokrati.
Politisk kultur
For meg er det viktigste elementet i demokratiet: folkestyre. I Norge var folket, bøndene tidlig ute med opprør mot embetsmannsstaten på 1830-tallet, siden den gang har folkestyret vært et bærende element i det norske demokratiet. I Rwanda stiller situasjonen seg annerledes. I et århundre har folket blitt undertrykt, kulturen har vært hierarkisk oppbygd. Det har vært et enormt skille mellom eliten og folket. I Rwanda har det vært forskjellig hvem som har blitt undertrykt, men alle folkegrupper har en eller annen gang blitt diskriminert. Dette har ført til en kultur hvor det ikke er vanlig å ”si ifra”, det er ikke en kultur hvor styresmakten blir kritisert eller satt spørsmål ved. I Rwanda er det derfor kanskje ikke egentlig dugnadsånd som preger bildet, men folk er med fordi styresmakten har sagt at det skal gjøres. Eksempelet med bølgeblikktak og forbud mot stråhus er en av flere historier som viser hvor langt eliten er fra folket i Rwanda.
Det er klisjéfylt å si det, men; Vi vet så absolutt ikke hvor godt vi har det og hvor privilegerte vi er. I Norge har det bygd seg opp en politisk kultur hvor det er naturlig å si ifra hvis man er misfornøyd, det er flere reelle statsministerkandidater og mange av de beste ideene kommer fra folket selv.
Likevel ønsker jeg heller ikke å svartmale. Styresmakten i Rwanda har satt i gang mange positive tiltak. Valgdeltakelsen er høy og det er satt i gang et reelt forsøk på å forandre den politiske kulturen. Men det tar sin tid å bygge en stat opp fra intet i et land hvor alle kjenner noen som har blitt drept i folkemordet, og man kjenner også noen som valgte å utføre drapene. Kanskje skal vi gi Rwanda litt mer enn 17 år til å utvikle landet sitt sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt.
Dette reisebrev stod på trykk i Jarlsberg avis.
søndag 12. juni 2011
"Bruk hodet, vi har bare en klode"
For de på min alder, vil denne sangstrofen kanskje virke kjent? Den er tatt fra Blekkulf (en miljøorganisasjon for unge).
For 12-14 år siden husker jeg at min søster og jeg gikk hjem etter å ha kjøpt is på butikken. Da vi så at noen hadde kastet søppel i veikanten var reaksjonen: ”Åhh, de er dumme de som har kastet det!”, også tok vi med oss søppelet og kastet det selv.
Blekkulf var et av idolene våre, og miljøbevisstheten var tilstedet tidlig.
Mandag og tirsdag denne uken, har jeg deltatt på Nansen Ung-konferansen hvor FNs høykommissær for flyktninger, Erik Solheim, EUs kommissær for internasjonalt samarbeid og Jan Egeland var blant foredragsholderne.
Dette seminaret har gått i parallell med Nansen Konferansen og begge konferanser tok for seg klimautfordringer større enn søppelet jeg fant i veikanten. Hovedtemaet har vært flyktninger i forbindelse med klimaendringer.
I fjor måtte 42 millioner mennesker flykte på grunn av klimaendringer. Problemene påvirker mest de fattige i verden. Som Jan Egeland sa: ”De som i minst mulig grad har forårsaket klimaendringene, rammes først av dem. Og vi som i størst grad har forårsaka klimaendringene rammes nesten ikke”.
Budskapet er tydelig, men ikke overraskende; om vi skal senke farten på problemene, må vi redusere CO2-utslipp. Vi må forandre livsstilen vår.
Skal vi nå målet med CO2-reduksjon, vil det ifølge Cicero koste 5 milliarder kroner for samfunnet hvert år. I første omgang kan dette høres ekstremt mye ut, men om vi tar en nærmere titt ser vi at det kun er litt mer enn hva vi bruker i julegaver (3.3milliarder), og litt mindre enn vi kjøper av kosmetikk hvert år (8 milliarder).
Slike begrensninger kan fort virke flåsete, men de viser også at det å gjøre noe med klimautfordringene er et spørsmål om vilje.
Det er spørsmål om politisk vilje, men det er også spørsmål om vilje fra deg og meg.
Spørsmålet er: ville du forandret livsstilen din? Ville du plukket opp søppelet i veikanten?
For 12-14 år siden husker jeg at min søster og jeg gikk hjem etter å ha kjøpt is på butikken. Da vi så at noen hadde kastet søppel i veikanten var reaksjonen: ”Åhh, de er dumme de som har kastet det!”, også tok vi med oss søppelet og kastet det selv.
Blekkulf var et av idolene våre, og miljøbevisstheten var tilstedet tidlig.
Mandag og tirsdag denne uken, har jeg deltatt på Nansen Ung-konferansen hvor FNs høykommissær for flyktninger, Erik Solheim, EUs kommissær for internasjonalt samarbeid og Jan Egeland var blant foredragsholderne.
Dette seminaret har gått i parallell med Nansen Konferansen og begge konferanser tok for seg klimautfordringer større enn søppelet jeg fant i veikanten. Hovedtemaet har vært flyktninger i forbindelse med klimaendringer.
I fjor måtte 42 millioner mennesker flykte på grunn av klimaendringer. Problemene påvirker mest de fattige i verden. Som Jan Egeland sa: ”De som i minst mulig grad har forårsaket klimaendringene, rammes først av dem. Og vi som i størst grad har forårsaka klimaendringene rammes nesten ikke”.
Budskapet er tydelig, men ikke overraskende; om vi skal senke farten på problemene, må vi redusere CO2-utslipp. Vi må forandre livsstilen vår.
Skal vi nå målet med CO2-reduksjon, vil det ifølge Cicero koste 5 milliarder kroner for samfunnet hvert år. I første omgang kan dette høres ekstremt mye ut, men om vi tar en nærmere titt ser vi at det kun er litt mer enn hva vi bruker i julegaver (3.3milliarder), og litt mindre enn vi kjøper av kosmetikk hvert år (8 milliarder).
Slike begrensninger kan fort virke flåsete, men de viser også at det å gjøre noe med klimautfordringene er et spørsmål om vilje.
Det er spørsmål om politisk vilje, men det er også spørsmål om vilje fra deg og meg.
Spørsmålet er: ville du forandret livsstilen din? Ville du plukket opp søppelet i veikanten?
mandag 25. april 2011
Siste dager i Rwanda.
Noen er veldig fascinert av min hvite hud.
Enkelte liker poteter veldig godt. Godt alle er flinke til å dele.
Jeg forsøker å danse tradisjonell dans med en veldig flink danser.
<3 Maria, meg og Papias
Herlig middag med herlige mennesker.
søndag 24. april 2011
Good-bye Rwanda.
Vel hjemme i Norge igjen. Var ikke morsomt å reise på torsdag, og hadde ikke lyst til å dra hjem. Men litt deilig å være hjemme igjen. Og deilig med såpass fint vær:)
Det som er flott, er at jeg enda ikke har vært ved Lake Kivu og har fortsatt noen ting "ugjort" i landet, så jeg må vel reise tilbake igjen. Jeg var ikke så godt forberedt på hvor trist det ville være å reise. Men hadde en hyggelig siste dag.
Fy søren, for en tur! Og for et godt utført feltarbeid. Jeg er overraska over så mye som har skjedd, hvor mye jeg har opplevd, hvor mange mennesker jeg har blitt kjent med og hvor godt materiale jeg har til bacheloroppgava.
Har hilst på gorillaene og sett mye flott natur, nytt sola og blitt "frelst" flere ganger og aldri blitt bedt for så mye. Men, det som har gjort mest inntrykk er alle menneskene jeg har blitt kjent med.
Jeg har hatt flere veldig sterke og "tunge" intervjuer, de fattigste av de fattige, intervju med offer fra folkemordet og vedkommenes forbryter, delt ut mat til gatebarn, dansa med gatebarn og hørt mange historier.
Sport, spesielt fotball og kirka er noe som er til stede i "alles" liv. Jeg er overraska over hvor stabilt landet synes å være, samtidig som mange av mine fordommer har blitt "bekrefta". Jeg har lært utrolig mye, og forstår kanskje en tankegang i forhold til folkemordet som er helt annerledes enn min egen, men som jeg likevel skjønner at folk har.
Jeg har aldri før opplevd at det er så smart å lære seg noen gloser av det lokale språket. Jeg har aldri før følt et så ubehag over å måtte tenke på at alt jeg gjør kan overvåkes. Har aldri før, vært så fyllesjuk.
Har vært "ulovlig innvandrer". Har plumpa skikkelig (i regnvann, til navlen). Har spist frokost med ambassadøren og middag med en pastor. Har levd som en "local" men også vært skikkelig turist enkelte dager.
Jeg ville gjerne besøkt både Lake Kivu og nasjonalparken Akagera, men da er det en ekstremt god grunn til å reise tilbake. Det er jeg nødt til.
Det som er flott, er at jeg enda ikke har vært ved Lake Kivu og har fortsatt noen ting "ugjort" i landet, så jeg må vel reise tilbake igjen. Jeg var ikke så godt forberedt på hvor trist det ville være å reise. Men hadde en hyggelig siste dag.
Fy søren, for en tur! Og for et godt utført feltarbeid. Jeg er overraska over så mye som har skjedd, hvor mye jeg har opplevd, hvor mange mennesker jeg har blitt kjent med og hvor godt materiale jeg har til bacheloroppgava.
Har hilst på gorillaene og sett mye flott natur, nytt sola og blitt "frelst" flere ganger og aldri blitt bedt for så mye. Men, det som har gjort mest inntrykk er alle menneskene jeg har blitt kjent med.
Jeg har hatt flere veldig sterke og "tunge" intervjuer, de fattigste av de fattige, intervju med offer fra folkemordet og vedkommenes forbryter, delt ut mat til gatebarn, dansa med gatebarn og hørt mange historier.
Sport, spesielt fotball og kirka er noe som er til stede i "alles" liv. Jeg er overraska over hvor stabilt landet synes å være, samtidig som mange av mine fordommer har blitt "bekrefta". Jeg har lært utrolig mye, og forstår kanskje en tankegang i forhold til folkemordet som er helt annerledes enn min egen, men som jeg likevel skjønner at folk har.
Jeg har aldri før opplevd at det er så smart å lære seg noen gloser av det lokale språket. Jeg har aldri før følt et så ubehag over å måtte tenke på at alt jeg gjør kan overvåkes. Har aldri før, vært så fyllesjuk.
Har vært "ulovlig innvandrer". Har plumpa skikkelig (i regnvann, til navlen). Har spist frokost med ambassadøren og middag med en pastor. Har levd som en "local" men også vært skikkelig turist enkelte dager.
Jeg ville gjerne besøkt både Lake Kivu og nasjonalparken Akagera, men da er det en ekstremt god grunn til å reise tilbake. Det er jeg nødt til.
tirsdag 12. april 2011
Turisme og herlige mennesker.
Nå har vi hatt noen dager som turister.
Lørdag dro vi til den nordlige provinsen for å finne gorillaene. Men, de fant oss. Planen var (i følge guiden) å gå ca 1,5 time hver vei for å finne den stammen vi skulle besøke.
Vi gikk i 15-20 min, kom ikke engang innafor nasjonalparken før gorillaene møtte oss på veien. De enset oss nesten ikke. Vi tilbrakte en time med de, og var til tross for å være i Musanze - kjempeheldige med været. Det pleier nemlig å regne ganske mye der.
Vi var derfor ganske tidlig tilbake i Kigali, og var ganske slitne - så Maren og jeg gikk og la oss ved bassengkanten ved Mille Collines. Der møtte vi Joel, en svenske som er her nede for å jobbe noen uker.
Vi spiste middag med han, og han inviterte oss med på kaffeplantasje dagen etter.
Søndagen ble en spesiell dag, men hadde det kjempe bra! Vi møtte Jonathan, en amerikaner som Joel hadde blitt kjent med på flyet. Først gikk vi i kjerka, hvor Jonathan holdt en preken. Vi var den attraksjonen! Kjerka var i utgangspunktet ganske full, men den blei stappa når vi kom og ble plassert oppå alteret(!)
Turen gikk videre til kaffe"vaskeriet" til Jonathan. Ganske stor høydeforskjell, men ingen av oss ble syke heldigvis. Mens vi så på vaskeriet var Jonathan i møte i landsbyen, vi kom når tilbake når det var ferdig. Og da var det klart for sørgearrangement. Og hvem blir plassert som "hedersgjester" sammen med de som skal holde sørgeforedrag/tale. Det er selvsagt "muzungo"ene, - hvitingene.
Deretter blei vi med pastoren (som hadde vært med oss fra kjerka) hjem. Også spiste vi veldig god mat der! Han levde virkelig som kongen på haugen, fantastisk utsikt!
Hadde en flott og lang tur til Muzanse denne dagen også, samtidig som vi så "bistandsbransjen" fra en litt annen side, enn vi hadde tenkt.
I går, reiste Maren og jeg til Butare. Gårsdagen og i dag har gått i ett. Har hatt mange avtaler, har vært med på 2 sørgearrangementer, har fått gode intervjuer - og blitt enda bedre kjent med de herlige professorene her nede. Har blitt invitert tilbake til Butare på fredag, men må se an planene.
I Butare var alt stengt mellom 14-18, pga sørgeuka. Det vil si, nesten alt var stengt; museet var nemlig oppe. Så vi fikk med oss det også. Butare var en kjempekoselig liten by, bodde på et koselig motell med veranda og spiste frokost i sola i dag tidlig. Deilig.
Nå skal jeg ut og spise middag med Joel. Det blir koselig:)
Lørdag dro vi til den nordlige provinsen for å finne gorillaene. Men, de fant oss. Planen var (i følge guiden) å gå ca 1,5 time hver vei for å finne den stammen vi skulle besøke.
Vi gikk i 15-20 min, kom ikke engang innafor nasjonalparken før gorillaene møtte oss på veien. De enset oss nesten ikke. Vi tilbrakte en time med de, og var til tross for å være i Musanze - kjempeheldige med været. Det pleier nemlig å regne ganske mye der.
Vi var derfor ganske tidlig tilbake i Kigali, og var ganske slitne - så Maren og jeg gikk og la oss ved bassengkanten ved Mille Collines. Der møtte vi Joel, en svenske som er her nede for å jobbe noen uker.
Vi spiste middag med han, og han inviterte oss med på kaffeplantasje dagen etter.
Søndagen ble en spesiell dag, men hadde det kjempe bra! Vi møtte Jonathan, en amerikaner som Joel hadde blitt kjent med på flyet. Først gikk vi i kjerka, hvor Jonathan holdt en preken. Vi var den attraksjonen! Kjerka var i utgangspunktet ganske full, men den blei stappa når vi kom og ble plassert oppå alteret(!)
Turen gikk videre til kaffe"vaskeriet" til Jonathan. Ganske stor høydeforskjell, men ingen av oss ble syke heldigvis. Mens vi så på vaskeriet var Jonathan i møte i landsbyen, vi kom når tilbake når det var ferdig. Og da var det klart for sørgearrangement. Og hvem blir plassert som "hedersgjester" sammen med de som skal holde sørgeforedrag/tale. Det er selvsagt "muzungo"ene, - hvitingene.
Deretter blei vi med pastoren (som hadde vært med oss fra kjerka) hjem. Også spiste vi veldig god mat der! Han levde virkelig som kongen på haugen, fantastisk utsikt!
Hadde en flott og lang tur til Muzanse denne dagen også, samtidig som vi så "bistandsbransjen" fra en litt annen side, enn vi hadde tenkt.
I går, reiste Maren og jeg til Butare. Gårsdagen og i dag har gått i ett. Har hatt mange avtaler, har vært med på 2 sørgearrangementer, har fått gode intervjuer - og blitt enda bedre kjent med de herlige professorene her nede. Har blitt invitert tilbake til Butare på fredag, men må se an planene.
I Butare var alt stengt mellom 14-18, pga sørgeuka. Det vil si, nesten alt var stengt; museet var nemlig oppe. Så vi fikk med oss det også. Butare var en kjempekoselig liten by, bodde på et koselig motell med veranda og spiste frokost i sola i dag tidlig. Deilig.
Nå skal jeg ut og spise middag med Joel. Det blir koselig:)
fredag 8. april 2011
Upholding the Truth, Preserving our Dignity
- Årets slagord i commemoration-week ~ sørgeuka.
Har i dag "holdt meg unna" noe sørgearrangement. Var på stadion i går, til tross for advarsler fra ulike ambassader. Sikkerheten var upåklagelig. Mye vakter, som ransaket alt og alle.
Det var for øvrig et veldig tøft og tungt arrangement. Flere ble sendt av gårde i sykebil pga sterke traumatiske opplevelser. Var et veldig trist arrangement, hvor alle stort sett å gråt i timene det holdt på.
Jeg ble for øvrig kjent med en herlig gutt, som har levd mange år på gata, men nå bodde han sammen med sin mor. Både hans tvilling og far døde under folkemordet.
Han tok ikke arrangementet så tungt som alle andre, så han oversatte litt av talene og hjalp meg å forstå arrangementet. Forklarte at mange av de som fikk traumer skrek "Ikke drep meg, ikke drep meg" - "Ikke drep faren min" osv.
Valgte derfor å ikke gå på noe arrangement i dag, siden jeg følte jeg fikk min "dose" for noen dager.
Ellers er det en stund siden jeg har blogga og det er en del andre ting som har skjedd her også. Har hatt noen interessante intervjuer med noen ofre etter folkemordet, men også noen forbrytere under folkemordet. Veldig spesielt, men ikke så følsomme og sterke som noen av de andre intervjuene jeg har hatt.
Dessuten har jeg blitt godt kjent med en "lokal" som er flink til å ta meg med på ulike ting. På onsdag ble jeg med han på markedet i sitt område. Veldig greit, da fikk jeg kjøpt ting for en veldig mye billigere penge:) Vi spiste middag hos Maria som jeg har blitt kjent med her nede og en annen "lokal" - deretter var det klart for fotballkamp med en hel gjeng! Gøy.
I dag har vi endelig fått igjen passene våre. Og vi er ikke lenger ulovlige innvandrere i landet. Dessuten fikk vi tatt ut penger! Og i morgen skal vi hilse på gorillaene. Det gleder vi oss svært til.
Har i dag "holdt meg unna" noe sørgearrangement. Var på stadion i går, til tross for advarsler fra ulike ambassader. Sikkerheten var upåklagelig. Mye vakter, som ransaket alt og alle.
Det var for øvrig et veldig tøft og tungt arrangement. Flere ble sendt av gårde i sykebil pga sterke traumatiske opplevelser. Var et veldig trist arrangement, hvor alle stort sett å gråt i timene det holdt på.
Jeg ble for øvrig kjent med en herlig gutt, som har levd mange år på gata, men nå bodde han sammen med sin mor. Både hans tvilling og far døde under folkemordet.
Han tok ikke arrangementet så tungt som alle andre, så han oversatte litt av talene og hjalp meg å forstå arrangementet. Forklarte at mange av de som fikk traumer skrek "Ikke drep meg, ikke drep meg" - "Ikke drep faren min" osv.
Valgte derfor å ikke gå på noe arrangement i dag, siden jeg følte jeg fikk min "dose" for noen dager.
Ellers er det en stund siden jeg har blogga og det er en del andre ting som har skjedd her også. Har hatt noen interessante intervjuer med noen ofre etter folkemordet, men også noen forbrytere under folkemordet. Veldig spesielt, men ikke så følsomme og sterke som noen av de andre intervjuene jeg har hatt.
Dessuten har jeg blitt godt kjent med en "lokal" som er flink til å ta meg med på ulike ting. På onsdag ble jeg med han på markedet i sitt område. Veldig greit, da fikk jeg kjøpt ting for en veldig mye billigere penge:) Vi spiste middag hos Maria som jeg har blitt kjent med her nede og en annen "lokal" - deretter var det klart for fotballkamp med en hel gjeng! Gøy.
I dag har vi endelig fått igjen passene våre. Og vi er ikke lenger ulovlige innvandrere i landet. Dessuten fikk vi tatt ut penger! Og i morgen skal vi hilse på gorillaene. Det gleder vi oss svært til.
søndag 3. april 2011
Plus jamais! - Never again
De siste dagene har vært litt slitsomme og intensive, men har også hatt tid til litt avslapping.
Maren og jeg reiste fredag til den nordlige provinsen. Ganske kaldt der, og litt langt. Men jeg smakte turens hittils beste måltid: Geit med kokt/stekt banan. Fantastisk godt krydra.
Vi besøkte et samfunn hvor det bor en del fattige mennesker. Og for et intervju vi gjorde! Vi kunne bokstavelig talt spørre om hva som helst, det skjønte vi ganske tidlig i intervjuet, når folk var veldig åpne om problemer, utfordringer osv.
Fikk mye godt materiale til min oppgave om forsoning. Men intervjuet med disse kvinnene gjorde også et veldig sterkt inntrykk, hvilket førte til at jeg var på gråten når vi takket for oss.
Det har vært noen intervjuer som har gjort veldig inntrykk de siste dagene, og i dag har vi tilbrakt dagen på Genocide Memorial Center, som ikke gjorde "psyken" veldig mye bedre. Men jeg tror vi er godt forberedt til sørgeuka.
I går var det knallvær og ekstremt varmt. Derfor tok Maren og jeg en fridag og la oss ved bassengkanten på Hotel des Mille Collines (Hotel Rwanda). Helt ok.
Dessuten prøvde vi ut utelivet i Kigali, sammen med en brite vi har blitt kjent med, + en av de "lokale" jeg har blitt kjent med her nede. Møtte også noen amerikanske jenter. Fin kveld.
Rwandesere er et nydelige folk. Og det er veldig spesielt å komme såpass inn på folk. Det har blitt litt grining fra begge kanter i intervjuene, men jeg lærer utrolig mye av dette.
Jeg har fått inntrykk av at mange er åpne om folkemordet og hvordan de ble affektert, nettopp med tanke på at det aldri må skje igjen. Og de ønsker å fortelle om sine erfaringer til andre.
Det blir litt lite tid til blogging her nede, det skjer mye hele tiden. Skal prøve å oppdatere oftere.
Maren og jeg reiste fredag til den nordlige provinsen. Ganske kaldt der, og litt langt. Men jeg smakte turens hittils beste måltid: Geit med kokt/stekt banan. Fantastisk godt krydra.
Vi besøkte et samfunn hvor det bor en del fattige mennesker. Og for et intervju vi gjorde! Vi kunne bokstavelig talt spørre om hva som helst, det skjønte vi ganske tidlig i intervjuet, når folk var veldig åpne om problemer, utfordringer osv.
Fikk mye godt materiale til min oppgave om forsoning. Men intervjuet med disse kvinnene gjorde også et veldig sterkt inntrykk, hvilket førte til at jeg var på gråten når vi takket for oss.
Det har vært noen intervjuer som har gjort veldig inntrykk de siste dagene, og i dag har vi tilbrakt dagen på Genocide Memorial Center, som ikke gjorde "psyken" veldig mye bedre. Men jeg tror vi er godt forberedt til sørgeuka.
I går var det knallvær og ekstremt varmt. Derfor tok Maren og jeg en fridag og la oss ved bassengkanten på Hotel des Mille Collines (Hotel Rwanda). Helt ok.
Dessuten prøvde vi ut utelivet i Kigali, sammen med en brite vi har blitt kjent med, + en av de "lokale" jeg har blitt kjent med her nede. Møtte også noen amerikanske jenter. Fin kveld.
Rwandesere er et nydelige folk. Og det er veldig spesielt å komme såpass inn på folk. Det har blitt litt grining fra begge kanter i intervjuene, men jeg lærer utrolig mye av dette.
Jeg har fått inntrykk av at mange er åpne om folkemordet og hvordan de ble affektert, nettopp med tanke på at det aldri må skje igjen. Og de ønsker å fortelle om sine erfaringer til andre.
Det blir litt lite tid til blogging her nede, det skjer mye hele tiden. Skal prøve å oppdatere oftere.
onsdag 30. mars 2011
Vakkert.
I dag dro jeg til Butare, som er tidligere hovedstad i Rwanda. Butare er den "intellektuelle" byen, det er der det nasjonale universitetet er.
Jeg var veldig spent, fordi - jeg ikke har vært i byen før. Skulle bare være der noen timer og møte noen kontakter. Jeg hadde heller ikke møtt disse folka før.
Og var usikker på om jeg i det hele tatt kom meg "hjem" til Kigali igjen.
Men ikke akkurat noen grunn til bekymring. Byen var svært oversiktlig. Fakultetet til statsvitenskap var omtrent på samme sted hvor jeg gikk av bussen. Og jeg kom til og med tilbake til Kigali i rimelig tid.
Dessuten fikk jeg jo sett litt av landsbygda. Kjørte innom byen hvor folkemordet starta. En del folkemord-memorials på veien. Det er egentlig veldig spesielt å være i et land hvor omtrent alle ble affektert av folkemordet.
Uansett. Rwanda er fantastisk vakkert. Her er noen bilder fra bussturen - derfor ikke av ekstrem god kvalitet. Men viser hvor utrolig fint og frodig det er her.
tirsdag 29. mars 2011
mandag 28. mars 2011
Mille Collines
Det er vel kanskje på tide med et lite faktainnlegg om Rwanda. Mildt sagt et spennende land å være i.
Rwanda kalles de tusen åsers land (mille collines).
Rwanda.
Hovedstad: Kigali.
President: Paul Kagame (fikk ca 76% av stemmene ved valget i 2010 om jeg ikke husker helt feil).
Historie
Var først tysk kolonistat, deretter belgisk.
Ble uavhengig i 1962, men belgierne styrte i praksis noen år etter det.
"Revolusjon" i 1959. 1959 + tidlig 60-tall, regner mange som det første folkemordet.
Borgerkrig fra 1990, som endte i folkemord i 1994.
(det meste er tatt på husken, beklager om det er noen feil)
Annet
- 76,6% lever i ekstrem fattigdom
- Kaffe og te er de største eksportvarene
- Veldig høy andel barn som starter på grunnskolen (rundt 97%), men kun ca 30% som fullfører.
- Forventa levealder: 50 år. (I 1994 var gjennomsnittlig levealder 25 år)
- Fruktbarhetstall: 5,9 barn pr kvinne
- 600 000 internt fordrevne
Til slutt noen gloser på min gode kinyarwanda (jeg har faktisk blitt spurt flere ganger om jeg snakker kinyarwanda.. :p)
Hei - Muraho
Hvordan går det? - Amakuru
Fint - Meza
Takk - Murakoze
Rwanda kalles de tusen åsers land (mille collines).
Rwanda.
Hovedstad: Kigali.
President: Paul Kagame (fikk ca 76% av stemmene ved valget i 2010 om jeg ikke husker helt feil).
Historie
Var først tysk kolonistat, deretter belgisk.
Ble uavhengig i 1962, men belgierne styrte i praksis noen år etter det.
"Revolusjon" i 1959. 1959 + tidlig 60-tall, regner mange som det første folkemordet.
Borgerkrig fra 1990, som endte i folkemord i 1994.
(det meste er tatt på husken, beklager om det er noen feil)
Annet
- 76,6% lever i ekstrem fattigdom
- Kaffe og te er de største eksportvarene
- Veldig høy andel barn som starter på grunnskolen (rundt 97%), men kun ca 30% som fullfører.
- Forventa levealder: 50 år. (I 1994 var gjennomsnittlig levealder 25 år)
- Fruktbarhetstall: 5,9 barn pr kvinne
- 600 000 internt fordrevne
Til slutt noen gloser på min gode kinyarwanda (jeg har faktisk blitt spurt flere ganger om jeg snakker kinyarwanda.. :p)
Hei - Muraho
Hvordan går det? - Amakuru
Fint - Meza
Takk - Murakoze
lørdag 26. mars 2011
I'm now a local.
Når vi gikk ut av døra i dag var det helt stille og nesten ikke en eneste sjel i gatene. Det burde vi skjønt. Det er jo siste lørdan i måneden.. Og da er det jo dugnad. Rydding i gatene, oppbygging av 'genocide-survivors' hus, osv.
Så det var stille en god stund før det begynte å skje ting igjen. Med folka tilbake i gatene kom dét uværet. Men det skulle bare mangle, det er jo regntid her (?).
Alt har ikke gått fullstendig som planlagt de siste dagene, noen avtaler har blitt utsatt litt, men har samtidig fått gjort noen avtaler unna og blitt bedre kjent med de jeg tenker å intervjue.
Jeg har selvsagt lært meg høflighetsfraser på kinyarwanda. Jeg snakker tydeligvis så bra at flere i dag har spurt om jeg snakker språket. Vel. Ikke akkurat. Men man kommer mye enklere i snakk med folk.
Her om dagen tok jeg også moto (moped) for første gang. Jeg skal innrømme at jeg gikk en ekstra tur for å manne meg opp til turen. Men, sjåføren kjørte ikke så fort så det gikk veldig greit:p
Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre de tankene jeg gjorde meg i siste blogginnlegg:
1. Ting tar fortsatt IKKE så lang tid.
2. Ulikhet? Jeg har fortsatt ikke kommet meg ut på landsbygda. Men etter hva jeg
har lest så er visst Kigali mye rikere enn distriktene.
3. Selgere? Vel. Nå har det seg visst slik at de er litt mer "på" enn det vi trodde i utgangspunktet:p I tillegg, så er det ikke lov å selge ting på gata her (med unntak av noen spesifikke ting).
4. Når det gjelder infrastruktur. Ja. Infrastrukturen er god her. Men som en av folka jeg intervjua sa: "Our minds and hearts were broken after the genocide, it is easy to rebuild infrastructure, it is not that easy to rebuild our souls".
Det begynner virkelig å gå opp for meg hvor vanskelig tema jeg har valgt for oppgaven og feltarbeidet (tema: forsoning etter folkemordet). Men det er lett å komme i kontakt med folk. Likevel tror vi skal være forberedt på noen tøffe uker her nede.
Den 2. uka i april er det sørgeuke. Det blir tungt.
I morgen skal jeg bli med noen herlige mennesker som driver en kulturklubb. Der er det med unge jenter. Poenget er ledertrening gjennom dans med jentene. Blir gøy!
Så det var stille en god stund før det begynte å skje ting igjen. Med folka tilbake i gatene kom dét uværet. Men det skulle bare mangle, det er jo regntid her (?).
Alt har ikke gått fullstendig som planlagt de siste dagene, noen avtaler har blitt utsatt litt, men har samtidig fått gjort noen avtaler unna og blitt bedre kjent med de jeg tenker å intervjue.
Jeg har selvsagt lært meg høflighetsfraser på kinyarwanda. Jeg snakker tydeligvis så bra at flere i dag har spurt om jeg snakker språket. Vel. Ikke akkurat. Men man kommer mye enklere i snakk med folk.
Her om dagen tok jeg også moto (moped) for første gang. Jeg skal innrømme at jeg gikk en ekstra tur for å manne meg opp til turen. Men, sjåføren kjørte ikke så fort så det gikk veldig greit:p
Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre de tankene jeg gjorde meg i siste blogginnlegg:
1. Ting tar fortsatt IKKE så lang tid.
2. Ulikhet? Jeg har fortsatt ikke kommet meg ut på landsbygda. Men etter hva jeg
har lest så er visst Kigali mye rikere enn distriktene.
3. Selgere? Vel. Nå har det seg visst slik at de er litt mer "på" enn det vi trodde i utgangspunktet:p I tillegg, så er det ikke lov å selge ting på gata her (med unntak av noen spesifikke ting).
4. Når det gjelder infrastruktur. Ja. Infrastrukturen er god her. Men som en av folka jeg intervjua sa: "Our minds and hearts were broken after the genocide, it is easy to rebuild infrastructure, it is not that easy to rebuild our souls".
Det begynner virkelig å gå opp for meg hvor vanskelig tema jeg har valgt for oppgaven og feltarbeidet (tema: forsoning etter folkemordet). Men det er lett å komme i kontakt med folk. Likevel tror vi skal være forberedt på noen tøffe uker her nede.
Den 2. uka i april er det sørgeuke. Det blir tungt.
I morgen skal jeg bli med noen herlige mennesker som driver en kulturklubb. Der er det med unge jenter. Poenget er ledertrening gjennom dans med jentene. Blir gøy!
onsdag 23. mars 2011
Hello Rwanda.
Etter to hele dager i Kigali, Rwanda - vil jeg ikke akkurat si at jeg føler jeg er i Afrika.
Ting tar IKKE tid!
Det synes at ulikheten ikke er altfor stor mellom den "vanlige" rwander.
Folk er ikke "PÅ" deg hele tida. De er ikke selgere, men spør om vi ønsker taxi - om vi sier nei takk så er vi ferdig med det.
Infrastrukturen er veldig bra.
Ok. Kanskje litt overfladisk, kanskje litt generaliserende og kanskje et litt naivt utgangspunkt? Ok. Men dette er førsteinntrykket.
Det er fantastisk frodig, og veldig vakkert her. Og jeg har hatt noen fantastisk herlige første dager.
Som noen av dere kanskje ikke vet, er grunnen til at jeg er i Rwanda; feltarbeid. Jeg skal lære/studere om forsoning og nasjonsbygging etter folkemordet. Dette skal jeg også skrive bacheloroppgave om.
Folk er veldig hjelpsomme. Jeg har fått et godt førsteinntrykk av kulturen. Har fått mange gode tips til videre arbeid. Og har ordna meg en del avtaler. Har til og med ordna dager i felt.
Har viktige intervjuer i morgen og fredag. Men, det jeg hittil gleder meg aller mest til - er å bli kjent med en pastor. Det skjer på fredag. Vi skal da dele ut mat til gatebarn. Jeg gleder meg.
Følg med!
Ting tar IKKE tid!
Det synes at ulikheten ikke er altfor stor mellom den "vanlige" rwander.
Folk er ikke "PÅ" deg hele tida. De er ikke selgere, men spør om vi ønsker taxi - om vi sier nei takk så er vi ferdig med det.
Infrastrukturen er veldig bra.
Ok. Kanskje litt overfladisk, kanskje litt generaliserende og kanskje et litt naivt utgangspunkt? Ok. Men dette er førsteinntrykket.
Det er fantastisk frodig, og veldig vakkert her. Og jeg har hatt noen fantastisk herlige første dager.
Som noen av dere kanskje ikke vet, er grunnen til at jeg er i Rwanda; feltarbeid. Jeg skal lære/studere om forsoning og nasjonsbygging etter folkemordet. Dette skal jeg også skrive bacheloroppgave om.
Folk er veldig hjelpsomme. Jeg har fått et godt førsteinntrykk av kulturen. Har fått mange gode tips til videre arbeid. Og har ordna meg en del avtaler. Har til og med ordna dager i felt.
Har viktige intervjuer i morgen og fredag. Men, det jeg hittil gleder meg aller mest til - er å bli kjent med en pastor. Det skjer på fredag. Vi skal da dele ut mat til gatebarn. Jeg gleder meg.
Følg med!
lørdag 19. mars 2011
Innlegg på landsmøte i SP 2011
Ordstyrere, landsmøte.
Jeg heter Ada Vagnild Evju og skal snakke om det denne debatten burde handle om.
Jeg kunnet holdt et innlegg om å gi mer penger til kommunene og jeg kunne holdt et innlegg om å gi mer penger til eldreomsorg osv. Men jeg mener, Senterpartiet skal være det partiet som stopper opp, og ser hvilken retning samfunnet vårt utvikler seg i.
Vi skal ikke bare være det partiet som krangler med våre motstandere om hvem som gir mest penger. Spørsmålet mitt, er om vi egentlig skiller oss ut fra de andre partiene? Hvordan skal vi få nye velgere om vi ikke tør å satse, prioritere og tråkke noen på tærne?
Landsmøtedelegater, jeg mener vi lever i et samfunn som mer og mer beveger seg mot et institusjonssamfunn. Institusjonene får mer og mer ansvar for enkeltmennesket og familien får mindre og mindre betydning.
I dag opplever jeg at et av hovedspørsmålene i skolen er; Hvordan skal vi ansvarliggjøre foreldrene? Hvordan skal vi få foreldrene til å sette av tid til å gjøre lekser med barna sine? I stedet for å gjøre noe med dette, innfører vi leksehjelp, det blir nesten en gylden regel at alle skal i barnehagen, og man har en forventning om at alle skal få sykehjemsplass.
Har vi et samfunn hvor institusjonene kun tar seg av unntakene, eller har vi et samfunn hvor institusjonene tar seg av de aller fleste?
Landsmøte, jeg vil gå 50 år tilbake i tid. Ingen hadde hørt om SFO, de færreste gikk i barnehage og det var ikke noe alternativ å droppe ut av skolen. For 50 år siden var mor hjemme og hadde mer tid til oppfølgning av barna. Bjørg Bergheim sa i går, at Norge har den høyeste kvinnelige yrkesdeltakelse i verden. Nå mener ikke jeg at vi skal tilbake 50 år med damer bak kjøkkenbenken. Men jeg vil at vi skal stoppe opp og se hvor utviklinga går.
Liv Signe Navarsete sa i sin tale at hun ikke ønska at staten skal være en god mor. Det ønsker heller ikke jeg, men jeg er samtidig redd vi er på vei dit.
Landsmøte, det denne debatten burde handle om – er hvilket type samfunn vi ønsker
oss. Det denne debatten burde handle om, er livskvalitet fra vugge til grav. Det denne debatten burde handle om er hvem som skal ta ansvar for enkeltmennesket.
Ingen andre tar denne debatten.
Det kler oss at det er vi som tar ansvar, at det er vi som tar ledelse. Også skader det ikke at vi kan sanke litt stemmer på det i tillegg.
Takk for meg.
Jeg heter Ada Vagnild Evju og skal snakke om det denne debatten burde handle om.
Jeg kunnet holdt et innlegg om å gi mer penger til kommunene og jeg kunne holdt et innlegg om å gi mer penger til eldreomsorg osv. Men jeg mener, Senterpartiet skal være det partiet som stopper opp, og ser hvilken retning samfunnet vårt utvikler seg i.
Vi skal ikke bare være det partiet som krangler med våre motstandere om hvem som gir mest penger. Spørsmålet mitt, er om vi egentlig skiller oss ut fra de andre partiene? Hvordan skal vi få nye velgere om vi ikke tør å satse, prioritere og tråkke noen på tærne?
Landsmøtedelegater, jeg mener vi lever i et samfunn som mer og mer beveger seg mot et institusjonssamfunn. Institusjonene får mer og mer ansvar for enkeltmennesket og familien får mindre og mindre betydning.
I dag opplever jeg at et av hovedspørsmålene i skolen er; Hvordan skal vi ansvarliggjøre foreldrene? Hvordan skal vi få foreldrene til å sette av tid til å gjøre lekser med barna sine? I stedet for å gjøre noe med dette, innfører vi leksehjelp, det blir nesten en gylden regel at alle skal i barnehagen, og man har en forventning om at alle skal få sykehjemsplass.
Har vi et samfunn hvor institusjonene kun tar seg av unntakene, eller har vi et samfunn hvor institusjonene tar seg av de aller fleste?
Landsmøte, jeg vil gå 50 år tilbake i tid. Ingen hadde hørt om SFO, de færreste gikk i barnehage og det var ikke noe alternativ å droppe ut av skolen. For 50 år siden var mor hjemme og hadde mer tid til oppfølgning av barna. Bjørg Bergheim sa i går, at Norge har den høyeste kvinnelige yrkesdeltakelse i verden. Nå mener ikke jeg at vi skal tilbake 50 år med damer bak kjøkkenbenken. Men jeg vil at vi skal stoppe opp og se hvor utviklinga går.
Liv Signe Navarsete sa i sin tale at hun ikke ønska at staten skal være en god mor. Det ønsker heller ikke jeg, men jeg er samtidig redd vi er på vei dit.
Landsmøte, det denne debatten burde handle om – er hvilket type samfunn vi ønsker
oss. Det denne debatten burde handle om, er livskvalitet fra vugge til grav. Det denne debatten burde handle om er hvem som skal ta ansvar for enkeltmennesket.
Ingen andre tar denne debatten.
Det kler oss at det er vi som tar ansvar, at det er vi som tar ledelse. Også skader det ikke at vi kan sanke litt stemmer på det i tillegg.
Takk for meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
