«24.mars tar jeg taxi inn i Kigali sentrum. Umiddelbart, reagerer jeg på en stor gjeng militære som vandrer rundt i parallellgaten til der hotellet mitt skal vise seg å ligge. Jeg spør om hvorfor det er så mye soldater her. Taxisjåføren svarer uanfektet: ”Det er på grunn av granatangrepene”. Det er i dette øyeblikk jeg begynner å lure på hvorfor jeg reiste til Rwanda.
Bak TV-bildene
Det er 17 år etter folkemordet, hvor naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner. Årsaken til at jeg reiser er å utføre feltarbeid i forbindelse med ferdigstillelse av bachelorgraden min. Etter å ha hørt om de jevnlige granatangrepene og fått vite om ulike terrormål, er det grunn til å være usikker.
Når det samtidig viser seg at jeg oppholder meg ulovlig i landet, på grunn av noen feil med visumsøknaden, begynner nervene å komme. Rwanda er et land mange forbinder med elendighet, bak TV-bildene skjuler det seg et annet bilde, - et folk å bli kjent med.
Møte med mennesker
Besøket i Rwanda er ikke mitt første i Afrika. Min forventning om at folk ville være pågående ble så definitivt ikke innfridd. Folket var ikke nærgående og frekke, men åpne, hyggelige og høflige. Det ville vært uvanlig ikke å snakke med folk for eksempel på vei til butikken. De var i det hele tatt ikke så ”aggressive” som jeg har opplevd i andre land, hvor eksempelvis enkelte ikke gir seg med taximasing. I Rwanda var spørsmålet kun; Vil du ha taxi? Om svaret var nei takk, ville tilsvaret være ”Ok. Have a nice day”. På en måte kan du si at afrikansk kultur møter europeisk kultur.
Årlig sørgeuke
Når jeg ble kjent med folk merket jeg fort hvor opptatt de var av ikke å skuffe, ikke å vise følelser og ikke å snakke stygt om presidenten. Likevel, opplevde jeg alt dette. Rwanda arrangerer sørgeuke hvert år, hvor det ikke er lov med ”lek og moro”, det er ulovlig med annen musikk enn den som tilhører sjangeren ”folkemordmusikk”.
Formålet for uka er å minnes ofrene, og lære om folkemordet. Aldri før har jeg blitt så grepet av et arrangement og et samhold i en forsamling.
Åpningsarrangementet, som for øvrig var et hett terrormål, startet med en nasjonaldagfølelse. Det var høytidelig og forholdsvis god stemning. Det forandret seg dramatisk i løpet av få minutter, da talene, bildene og musikken startet. Dette er det sterkeste jeg noen gang har opplevd, titusener av mennesker satt og gråt sammen i flere timer. Noe av det mest forferdelige jeg har opplevd er det også, men på en måte var det fint, og jeg er glad jeg fikk oppleve det.
Sjåfør med historie
Flere turer går til den nordvestlige provinsen. Først ble jeg med en amerikaner til hans kaffeplantasje, plantasjen var likevel ikke det mest spennende ved turen. Vi hadde en sjåfør som kjempet i geriljabevegelsen under borgerkrigen fra 1990-1994, sammen med nåværende president Paul Kagame.
Denne fyren hadde personlighet, sjølironi til tusen og er en av de mest reale jeg noen gang har møtt.
Vi besøkte også et lite samfunn hvor ingen snakket engelsk. Her deltok vi i en gudstjeneste hvor vi nærmest ble behandlet som kongelige. Pastoren inviterte oss hjem på flott middag og til slutt; vi var de første hvite en 12-åring så. Det hoppet og den glade jublinga vil det bli lenge til jeg glemmer.
Enkenes samfunn
En annen tur gikk til et kvinnesamfunn, hvor mange var enker etter folkemordet.
Der ble jeg tatt imot med sang, dans og gripende historier. Det som satte spor her var det samholdet denne gruppa hadde, her hjalp alle hverandre. Om noen slet med noe ville alltid noen andre i samfunnet gi en håndsrekning. De hadde en månedlig sum penger de ga til felleskassa som gikk til skolegang for barna og andre nødvendige ting som mat og såpe. Det er klart det gjør inntrykk når ei av damene sier: ”Vi overlever i stedet for å leve”.
Gorillasafari
Det var ikke bare folket i Rwanda som gjorde inntrykk, vi tilbrakte nemlig en time sammen med fjellgorillaene på grensa til Kongo.
Planen var å gå ca 1,5 time inn i regnskogen for å finne dyra, slik ble det imidlertid ikke. De fant nemlig oss etter at vi hadde gått 15 minutter. Jeg var svært oppstemt, men dyra enset oss omtrent ikke.
Møte mellom mennesker
Sjøl om terrortrusler og granatangrep kunne skremme, ødela dette ikke for min begeistring for menneskene jeg møtte.
Jeg møtte skrullete og morsomme mennesker. Jeg møtte spennende mennesker. Jeg møtte nysgjerrige mennesker. Jeg møtte mennesker som delte utrolig mye av seg selv. Men det som kanskje gjorde størst inntrykk er at jeg møtte et folk som faktisk lever ved siden av hverandre etter at mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept på mindre enn tre måneder.
Alle ble påvirket av denne hendelsen, likevel er også alle opptatt av at livet må gå videre. Når man reiser ut på en slik tur, og tilbringer lang tid i et land vil jeg påstå at man forstår mer av landet, og får større forståelse for ulike kulturer og ulike mennesker. Da lærer man også mer om seg sjøl.
Les også innlegget på Vestfold Blad.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar