Herlig.

Siste dager i Rwanda.

Noen er veldig fascinert av min hvite hud.




Enkelte liker poteter veldig godt. Godt alle er flinke til å dele.





Jeg forsøker å danse tradisjonell dans med en veldig flink danser.



<3 Maria, meg og Papias


Herlig middag med herlige mennesker.

Good-bye Rwanda.

Vel hjemme i Norge igjen. Var ikke morsomt å reise på torsdag, og hadde ikke lyst til å dra hjem. Men litt deilig å være hjemme igjen. Og deilig med såpass fint vær:)

Det som er flott, er at jeg enda ikke har vært ved Lake Kivu og har fortsatt noen ting "ugjort" i landet, så jeg må vel reise tilbake igjen. Jeg var ikke så godt forberedt på hvor trist det ville være å reise. Men hadde en hyggelig siste dag.

Fy søren, for en tur! Og for et godt utført feltarbeid. Jeg er overraska over så mye som har skjedd, hvor mye jeg har opplevd, hvor mange mennesker jeg har blitt kjent med og hvor godt materiale jeg har til bacheloroppgava.

Har hilst på gorillaene og sett mye flott natur, nytt sola og blitt "frelst" flere ganger og aldri blitt bedt for så mye. Men, det som har gjort mest inntrykk er alle menneskene jeg har blitt kjent med.

Jeg har hatt flere veldig sterke og "tunge" intervjuer, de fattigste av de fattige, intervju med offer fra folkemordet og vedkommenes forbryter, delt ut mat til gatebarn, dansa med gatebarn og hørt mange historier.

Sport, spesielt fotball og kirka er noe som er til stede i "alles" liv. Jeg er overraska over hvor stabilt landet synes å være, samtidig som mange av mine fordommer har blitt "bekrefta". Jeg har lært utrolig mye, og forstår kanskje en tankegang i forhold til folkemordet som er helt annerledes enn min egen, men som jeg likevel skjønner at folk har.

Jeg har aldri før opplevd at det er så smart å lære seg noen gloser av det lokale språket. Jeg har aldri før følt et så ubehag over å måtte tenke på at alt jeg gjør kan overvåkes. Har aldri før, vært så fyllesjuk.

Har vært "ulovlig innvandrer". Har plumpa skikkelig (i regnvann, til navlen). Har spist frokost med ambassadøren og middag med en pastor. Har levd som en "local" men også vært skikkelig turist enkelte dager.

Jeg ville gjerne besøkt både Lake Kivu og nasjonalparken Akagera, men da er det en ekstremt god grunn til å reise tilbake. Det er jeg nødt til.

Turisme og herlige mennesker.

Nå har vi hatt noen dager som turister.

Lørdag dro vi til den nordlige provinsen for å finne gorillaene. Men, de fant oss. Planen var (i følge guiden) å gå ca 1,5 time hver vei for å finne den stammen vi skulle besøke.

Vi gikk i 15-20 min, kom ikke engang innafor nasjonalparken før gorillaene møtte oss på veien. De enset oss nesten ikke. Vi tilbrakte en time med de, og var til tross for å være i Musanze - kjempeheldige med været. Det pleier nemlig å regne ganske mye der.

Vi var derfor ganske tidlig tilbake i Kigali, og var ganske slitne - så Maren og jeg gikk og la oss ved bassengkanten ved Mille Collines. Der møtte vi Joel, en svenske som er her nede for å jobbe noen uker.

Vi spiste middag med han, og han inviterte oss med på kaffeplantasje dagen etter.

Søndagen ble en spesiell dag, men hadde det kjempe bra! Vi møtte Jonathan, en amerikaner som Joel hadde blitt kjent med på flyet. Først gikk vi i kjerka, hvor Jonathan holdt en preken. Vi var den attraksjonen! Kjerka var i utgangspunktet ganske full, men den blei stappa når vi kom og ble plassert oppå alteret(!)

Turen gikk videre til kaffe"vaskeriet" til Jonathan. Ganske stor høydeforskjell, men ingen av oss ble syke heldigvis. Mens vi så på vaskeriet var Jonathan i møte i landsbyen, vi kom når tilbake når det var ferdig. Og da var det klart for sørgearrangement. Og hvem blir plassert som "hedersgjester" sammen med de som skal holde sørgeforedrag/tale. Det er selvsagt "muzungo"ene, - hvitingene.

Deretter blei vi med pastoren (som hadde vært med oss fra kjerka) hjem. Også spiste vi veldig god mat der! Han levde virkelig som kongen på haugen, fantastisk utsikt!
Hadde en flott og lang tur til Muzanse denne dagen også, samtidig som vi så "bistandsbransjen" fra en litt annen side, enn vi hadde tenkt.

I går, reiste Maren og jeg til Butare. Gårsdagen og i dag har gått i ett. Har hatt mange avtaler, har vært med på 2 sørgearrangementer, har fått gode intervjuer - og blitt enda bedre kjent med de herlige professorene her nede. Har blitt invitert tilbake til Butare på fredag, men må se an planene.

I Butare var alt stengt mellom 14-18, pga sørgeuka. Det vil si, nesten alt var stengt; museet var nemlig oppe. Så vi fikk med oss det også. Butare var en kjempekoselig liten by, bodde på et koselig motell med veranda og spiste frokost i sola i dag tidlig. Deilig.

Nå skal jeg ut og spise middag med Joel. Det blir koselig:)

Upholding the Truth, Preserving our Dignity

- Årets slagord i commemoration-week ~ sørgeuka.

Har i dag "holdt meg unna" noe sørgearrangement. Var på stadion i går, til tross for advarsler fra ulike ambassader. Sikkerheten var upåklagelig. Mye vakter, som ransaket alt og alle.

Det var for øvrig et veldig tøft og tungt arrangement. Flere ble sendt av gårde i sykebil pga sterke traumatiske opplevelser. Var et veldig trist arrangement, hvor alle stort sett å gråt i timene det holdt på.

Jeg ble for øvrig kjent med en herlig gutt, som har levd mange år på gata, men nå bodde han sammen med sin mor. Både hans tvilling og far døde under folkemordet.

Han tok ikke arrangementet så tungt som alle andre, så han oversatte litt av talene og hjalp meg å forstå arrangementet. Forklarte at mange av de som fikk traumer skrek "Ikke drep meg, ikke drep meg" - "Ikke drep faren min" osv.

Valgte derfor å ikke gå på noe arrangement i dag, siden jeg følte jeg fikk min "dose" for noen dager.

Ellers er det en stund siden jeg har blogga og det er en del andre ting som har skjedd her også. Har hatt noen interessante intervjuer med noen ofre etter folkemordet, men også noen forbrytere under folkemordet. Veldig spesielt, men ikke så følsomme og sterke som noen av de andre intervjuene jeg har hatt.

Dessuten har jeg blitt godt kjent med en "lokal" som er flink til å ta meg med på ulike ting. På onsdag ble jeg med han på markedet i sitt område. Veldig greit, da fikk jeg kjøpt ting for en veldig mye billigere penge:) Vi spiste middag hos Maria som jeg har blitt kjent med her nede og en annen "lokal" - deretter var det klart for fotballkamp med en hel gjeng! Gøy.

I dag har vi endelig fått igjen passene våre. Og vi er ikke lenger ulovlige innvandrere i landet. Dessuten fikk vi tatt ut penger! Og i morgen skal vi hilse på gorillaene. Det gleder vi oss svært til.

Plus jamais! - Never again

De siste dagene har vært litt slitsomme og intensive, men har også hatt tid til litt avslapping.

Maren og jeg reiste fredag til den nordlige provinsen. Ganske kaldt der, og litt langt. Men jeg smakte turens hittils beste måltid: Geit med kokt/stekt banan. Fantastisk godt krydra.

Vi besøkte et samfunn hvor det bor en del fattige mennesker. Og for et intervju vi gjorde! Vi kunne bokstavelig talt spørre om hva som helst, det skjønte vi ganske tidlig i intervjuet, når folk var veldig åpne om problemer, utfordringer osv.

Fikk mye godt materiale til min oppgave om forsoning. Men intervjuet med disse kvinnene gjorde også et veldig sterkt inntrykk, hvilket førte til at jeg var på gråten når vi takket for oss.

Det har vært noen intervjuer som har gjort veldig inntrykk de siste dagene, og i dag har vi tilbrakt dagen på Genocide Memorial Center, som ikke gjorde "psyken" veldig mye bedre. Men jeg tror vi er godt forberedt til sørgeuka.

I går var det knallvær og ekstremt varmt. Derfor tok Maren og jeg en fridag og la oss ved bassengkanten på Hotel des Mille Collines (Hotel Rwanda). Helt ok.

Dessuten prøvde vi ut utelivet i Kigali, sammen med en brite vi har blitt kjent med, + en av de "lokale" jeg har blitt kjent med her nede. Møtte også noen amerikanske jenter. Fin kveld.

Rwandesere er et nydelige folk. Og det er veldig spesielt å komme såpass inn på folk. Det har blitt litt grining fra begge kanter i intervjuene, men jeg lærer utrolig mye av dette.

Jeg har fått inntrykk av at mange er åpne om folkemordet og hvordan de ble affektert, nettopp med tanke på at det aldri må skje igjen. Og de ønsker å fortelle om sine erfaringer til andre.

Det blir litt lite tid til blogging her nede, det skjer mye hele tiden. Skal prøve å oppdatere oftere.