Vakkert.

I dag dro jeg til Butare, som er tidligere hovedstad i Rwanda. Butare er den "intellektuelle" byen, det er der det nasjonale universitetet er.

Jeg var veldig spent, fordi - jeg ikke har vært i byen før. Skulle bare være der noen timer og møte noen kontakter. Jeg hadde heller ikke møtt disse folka før.

Og var usikker på om jeg i det hele tatt kom meg "hjem" til Kigali igjen.

Men ikke akkurat noen grunn til bekymring. Byen var svært oversiktlig. Fakultetet til statsvitenskap var omtrent på samme sted hvor jeg gikk av bussen. Og jeg kom til og med tilbake til Kigali i rimelig tid.

Dessuten fikk jeg jo sett litt av landsbygda. Kjørte innom byen hvor folkemordet starta. En del folkemord-memorials på veien. Det er egentlig veldig spesielt å være i et land hvor omtrent alle ble affektert av folkemordet.

Uansett. Rwanda er fantastisk vakkert. Her er noen bilder fra bussturen - derfor ikke av ekstrem god kvalitet. Men viser hvor utrolig fint og frodig det er her.

Bildeoppdatering.

Mille Collines

Det er vel kanskje på tide med et lite faktainnlegg om Rwanda. Mildt sagt et spennende land å være i.

Rwanda kalles de tusen åsers land (mille collines).

Rwanda.
Hovedstad: Kigali.
President: Paul Kagame (fikk ca 76% av stemmene ved valget i 2010 om jeg ikke husker helt feil).

Historie
Var først tysk kolonistat, deretter belgisk.

Ble uavhengig i 1962, men belgierne styrte i praksis noen år etter det.

"Revolusjon" i 1959. 1959 + tidlig 60-tall, regner mange som det første folkemordet.

Borgerkrig fra 1990, som endte i folkemord i 1994.

(det meste er tatt på husken, beklager om det er noen feil)

Annet
- 76,6% lever i ekstrem fattigdom
- Kaffe og te er de største eksportvarene
- Veldig høy andel barn som starter på grunnskolen (rundt 97%), men kun ca 30% som fullfører.
- Forventa levealder: 50 år. (I 1994 var gjennomsnittlig levealder 25 år)
- Fruktbarhetstall: 5,9 barn pr kvinne
- 600 000 internt fordrevne

Til slutt noen gloser på min gode kinyarwanda (jeg har faktisk blitt spurt flere ganger om jeg snakker kinyarwanda.. :p)

Hei - Muraho
Hvordan går det? - Amakuru
Fint - Meza
Takk - Murakoze

I'm now a local.

Når vi gikk ut av døra i dag var det helt stille og nesten ikke en eneste sjel i gatene. Det burde vi skjønt. Det er jo siste lørdan i måneden.. Og da er det jo dugnad. Rydding i gatene, oppbygging av 'genocide-survivors' hus, osv.

Så det var stille en god stund før det begynte å skje ting igjen. Med folka tilbake i gatene kom dét uværet. Men det skulle bare mangle, det er jo regntid her (?).

Alt har ikke gått fullstendig som planlagt de siste dagene, noen avtaler har blitt utsatt litt, men har samtidig fått gjort noen avtaler unna og blitt bedre kjent med de jeg tenker å intervjue.

Jeg har selvsagt lært meg høflighetsfraser på kinyarwanda. Jeg snakker tydeligvis så bra at flere i dag har spurt om jeg snakker språket. Vel. Ikke akkurat. Men man kommer mye enklere i snakk med folk.

Her om dagen tok jeg også moto (moped) for første gang. Jeg skal innrømme at jeg gikk en ekstra tur for å manne meg opp til turen. Men, sjåføren kjørte ikke så fort så det gikk veldig greit:p

Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre de tankene jeg gjorde meg i siste blogginnlegg:
1. Ting tar fortsatt IKKE så lang tid.

2. Ulikhet? Jeg har fortsatt ikke kommet meg ut på landsbygda. Men etter hva jeg
har lest så er visst Kigali mye rikere enn distriktene.

3. Selgere? Vel. Nå har det seg visst slik at de er litt mer "på" enn det vi trodde i utgangspunktet:p I tillegg, så er det ikke lov å selge ting på gata her (med unntak av noen spesifikke ting).

4. Når det gjelder infrastruktur. Ja. Infrastrukturen er god her. Men som en av folka jeg intervjua sa: "Our minds and hearts were broken after the genocide, it is easy to rebuild infrastructure, it is not that easy to rebuild our souls".

Det begynner virkelig å gå opp for meg hvor vanskelig tema jeg har valgt for oppgaven og feltarbeidet (tema: forsoning etter folkemordet). Men det er lett å komme i kontakt med folk. Likevel tror vi skal være forberedt på noen tøffe uker her nede.

Den 2. uka i april er det sørgeuke. Det blir tungt.

I morgen skal jeg bli med noen herlige mennesker som driver en kulturklubb. Der er det med unge jenter. Poenget er ledertrening gjennom dans med jentene. Blir gøy!

Hello Rwanda.

Etter to hele dager i Kigali, Rwanda - vil jeg ikke akkurat si at jeg føler jeg er i Afrika.

Ting tar IKKE tid!
Det synes at ulikheten ikke er altfor stor mellom den "vanlige" rwander.
Folk er ikke "PÅ" deg hele tida. De er ikke selgere, men spør om vi ønsker taxi - om vi sier nei takk så er vi ferdig med det.
Infrastrukturen er veldig bra.

Ok. Kanskje litt overfladisk, kanskje litt generaliserende og kanskje et litt naivt utgangspunkt? Ok. Men dette er førsteinntrykket.

Det er fantastisk frodig, og veldig vakkert her. Og jeg har hatt noen fantastisk herlige første dager.

Som noen av dere kanskje ikke vet, er grunnen til at jeg er i Rwanda; feltarbeid. Jeg skal lære/studere om forsoning og nasjonsbygging etter folkemordet. Dette skal jeg også skrive bacheloroppgave om.

Folk er veldig hjelpsomme. Jeg har fått et godt førsteinntrykk av kulturen. Har fått mange gode tips til videre arbeid. Og har ordna meg en del avtaler. Har til og med ordna dager i felt.

Har viktige intervjuer i morgen og fredag. Men, det jeg hittil gleder meg aller mest til - er å bli kjent med en pastor. Det skjer på fredag. Vi skal da dele ut mat til gatebarn. Jeg gleder meg.

Følg med!

Innlegg på landsmøte i SP 2011

Ordstyrere, landsmøte.

Jeg heter Ada Vagnild Evju og skal snakke om det denne debatten burde handle om.

Jeg kunnet holdt et innlegg om å gi mer penger til kommunene og jeg kunne holdt et innlegg om å gi mer penger til eldreomsorg osv. Men jeg mener, Senterpartiet skal være det partiet som stopper opp, og ser hvilken retning samfunnet vårt utvikler seg i.

Vi skal ikke bare være det partiet som krangler med våre motstandere om hvem som gir mest penger. Spørsmålet mitt, er om vi egentlig skiller oss ut fra de andre partiene? Hvordan skal vi få nye velgere om vi ikke tør å satse, prioritere og tråkke noen på tærne?

Landsmøtedelegater, jeg mener vi lever i et samfunn som mer og mer beveger seg mot et institusjonssamfunn. Institusjonene får mer og mer ansvar for enkeltmennesket og familien får mindre og mindre betydning.

I dag opplever jeg at et av hovedspørsmålene i skolen er; Hvordan skal vi ansvarliggjøre foreldrene? Hvordan skal vi få foreldrene til å sette av tid til å gjøre lekser med barna sine? I stedet for å gjøre noe med dette, innfører vi leksehjelp, det blir nesten en gylden regel at alle skal i barnehagen, og man har en forventning om at alle skal få sykehjemsplass.

Har vi et samfunn hvor institusjonene kun tar seg av unntakene, eller har vi et samfunn hvor institusjonene tar seg av de aller fleste?

Landsmøte, jeg vil gå 50 år tilbake i tid. Ingen hadde hørt om SFO, de færreste gikk i barnehage og det var ikke noe alternativ å droppe ut av skolen. For 50 år siden var mor hjemme og hadde mer tid til oppfølgning av barna. Bjørg Bergheim sa i går, at Norge har den høyeste kvinnelige yrkesdeltakelse i verden. Nå mener ikke jeg at vi skal tilbake 50 år med damer bak kjøkkenbenken. Men jeg vil at vi skal stoppe opp og se hvor utviklinga går.

Liv Signe Navarsete sa i sin tale at hun ikke ønska at staten skal være en god mor. Det ønsker heller ikke jeg, men jeg er samtidig redd vi er på vei dit.

Landsmøte, det denne debatten burde handle om – er hvilket type samfunn vi ønsker
oss. Det denne debatten burde handle om, er livskvalitet fra vugge til grav. Det denne debatten burde handle om er hvem som skal ta ansvar for enkeltmennesket.

Ingen andre tar denne debatten.

Det kler oss at det er vi som tar ansvar, at det er vi som tar ledelse. Også skader det ikke at vi kan sanke litt stemmer på det i tillegg.

Takk for meg.