Hva ønsker du deg til jul?

I disse juletider florerer spørsmålene om hva man ønsker seg til jul. Norge, som et av verdens rikeste land kjøper julegaver for flere hundre millioner kroner, til bortskjemte barn som er sure fordi de fikk ipod og nokiatelefon til jul, og ikke iphone.

I disse tider, på slutten av året er det muligheter for å vurdere året som har gått og se potensiale til forbedring.

Tidligere i år ble vi igjen kåret til verdens beste land å bo I, av FN. Vi har lagt bak oss en valgkamp, med et sterkt fokus på “meg og mine”.

Vi ser trender til flere populistiske saker, hvor troen på fellesskapsløsninger erstattes med jakten på det gode liv og en god karriere. Saker som fattigdomsbekjempelse, matproduksjon og hvordan samfunnet egentlig bør være, drukner i skattelette og billigere bensin - satt på spissen.

Det er i disse juletider det er viktig å reflektere over disse tingene og hvor godt vi egentlig har det.

Det er kanskje naivt, men jeg har troen på at det fortsatt går an å redde verden. Jeg har troen på at Norge kan forbli det ‘godhetssamfunnet’ vi er og har vært, hvor egoisimen ikke tar full overhånd. Jeg har troen på at lille Norge fortsatt kan gjøre en forskjell I verden.

Mahatma Gandhi sa en gang; “Be the change you want to see in the world”. Vi har alle et ansvar, du, jeg og media. Det jeg ønsker meg til jul, er at alle kan ta dette ansvaret. Bidra til et bedre samfunn med gode fellesskapsløsninger framfor egoisme, bidra til en bedre verden hvor populisme erstattes med gode og varige løsninger.

Det er i disse juletider jeg håper flere er mer opptatt av hvilken verden vi vil ha, enn hva som ligger under juletreet og ikke.

Bistand - det nytter!

En av de største begivenhetene i Norge er avviklet for noen måneder siden, ja - jeg snakker om TV-aksjonen. Aksjonen var nok en gang vellykket og samlet inn verdifulle kroner som vil hjelpe tusenvis av mennesker i utviklingsland.

Tross kritikk mot bistand har jeg fortsatt tro på konseptet, det vil alltid være et forbedringspotensiale, men bistand fungerer! Og Norges hjelp utgjør en forskjell.

Spørsmålet jeg imidlertid sitter igjen med er hvorfor norske innbyggere ønsker å hjelpe for eksempel kvinner i fattige land?
– Er det av ren skjær godhet og et håp om at akkurat mine penger vil kunne hjelpe mange til et bedre liv, eller er det for å kjøpe seg fri fra dårlig samvittighet?

Vi har 2 kriser i verden som virker hardere inn på utviklingslandene, enn det finanskrisen gjør og det er matvare og klimakrisen. Klimautfordringene vi står ovenfor i årene fremover vil gå hard utover befolkningene i de fattigste landene i verden.

Nå er det klart at de pengene CARE får til sitt arbeid vil ha enormt mye å si for tusenvis av mennesker. Men utfordringene og problemene i fattige land er komplekse og er sammensatt av flere elementer.

Min påstand er at hvis ikke den internasjonale verdensorden klarer å enes om en bærekraftig løsning på klimautfordringene, eller en mer rettferdig fordeling av godene i verden – vil vi heller ikke nå målet om å utvikle de fattige landene
til å bli bærekraftige nasjoner og stater.

Enkelthendelser som TV-aksjonen, samt nødhjelpsarbeid i for eksempel sultkriser trekkertil seg mer oppmerksomhet enn det "daglige" bistandsarbeidet som skjer i verden.

Hvem fokuserer noen gang på at det dør et barn hvert eneste sekund av sult?

Hvem fokuserer på at det er flere klimaflyktninger i verden enn det er flyktninger fra krig og konflikt?

Jeg er redd fokuset på bistandsarbeidet som gjøres hver dag vil tape pga tidvis fravær og fokus på dette viktige arbeidet.

Når alt kommer til alt, vil det stå på vilje og det vil stå på penger.

Spørsmålet er om de rike enkeltmenneskene i verden og om de rike landene vil ta sitt ansvar i klimaforhandlingene, disse dager i København. Det er helt klart at de rike landene må ta en mye større del av kaka, enn det utviklingslandene skal gjøre. Uavhengig av motiv håper jeg verdens rikeste land ser dette klart.

Det ser ut til at Gro mener noe av det samme, sjekk ut artikkelen i Aftenposten