Fra folkemord til folkestyre?

Det er lørdag morgen. Kigali, hovedstaden i Rwanda. Det er musestille. Ikke en sjel i gatene som ellers er stappfulle av busser og mennesker, det mest hektiske området i landet. Men ikke i dag. I dag er det helt rolig. Men hvorfor er det så dørgende stille?

21. mars la jeg ut på en 5 ukers reise i Rwanda, et av verdens fattigste land og med en av verdenshistoriens mest grusomme bakgrunn. Landet er for de aller fleste mest kjent for folkemordet i 1994, hvor det i etterkant ble uttalt at man ikke trengte å reise til helvete for å møte djevelen, man kunne reise til Rwanda. Kun 17 år etter at naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner ser landet tilsynelatende fredelig ut.

Rwanda, et av landene som scorer best på kjønnslikhet i parlamentet. Valgene får et tålelig skussmål, og landet har de siste årene hatt en grei økonomisk vekst. – Tilsynelatende ser utviklinga av landet positiv ut.

Ulovlige tak
Landet ser ut til å være godt materielt utviklet. Det er uforskammet rent i gatene, kloakken flyter ikke som i enkelte andre fattige land. Og landet er utrolig frodig. Alle driver med landbruk, så det ser i det minste ut som om folk har noe å spise. Og alle bor i hus med rimelig standard, det vil si solide hus med bølgeblikktak. På overflaten ser det ut til at landet er godt utviklet. Når jeg blir bedre kjent med lokalbefolkningen, viser det seg at bakgrunnen for de ”flotte” husene ikke er god økonomi, men styresmaktens forbud mot hus av strå og bambus. Styresmaktens argumentasjon er at med bedre hus, får man enklere tilgang til elektrisitet. Når over 60 % lever i ekstrem fattigdom, er det kanskje ikke elektrisitet som er neste prioritet i livet.

Dugnadsånd og granatangrep
Lørdag morgen er det dørgende stille i Rwanda fordi alle er ute for å avtjene en av sine samfunnsplikter. Umuganda er nasjonal dugnadsdag og arrangeres den siste lørdagen i måneden. Gjennom flere initiativ og arrangementer kan det se ut som at det står bra til med dugnadsånden. I Kigali har man også lokale sikkerhetsstyrker på kveldene/natten som samarbeider med politiet og militære, ”natteravner” – på godt norsk. Alle bidrar.

Tilsynelatende ser det altså bra ut i Rwanda. Etter noen dager i landet kommer jeg inn i sentrum av byen, det første som møter meg er en haug med soldater og jeg spør umiddelbart taxisjåføren hvorfor det er så mye militære her? ”Det er på grunn av granatangrepene,” svarer han uanfektet, mens jeg sitter nærmest med hjertet i halsen. Litt mindre stabilt enn først antatt kanskje.

Det er jevnlig granatangrep i byen. Rwanda styres av Paul Kagame og hans parti RPF (Rwandan Patriotic Front), Kagame og partiet nedkjempet regjeringa som lot folkemordet skje i 1994. Kagame er selv tutsi (en av tre etniske grupper i Rwanda: tutsi, hutu og twa), regjeringen som ble nedkjempet og utførte folkemordet var hutu-dominert. Drapene i 1994 ble utført mot tutsier, twa og moderate hutuer. I Kongo lever fortsatt noen av de som utførte folkemordet, det sies at det er de som står bak granatangrepene. Den sittende regjering arbeider for forsoning og samhørighet. De arbeider for demokrati.

Politisk kultur
For meg er det viktigste elementet i demokratiet: folkestyre. I Norge var folket, bøndene tidlig ute med opprør mot embetsmannsstaten på 1830-tallet, siden den gang har folkestyret vært et bærende element i det norske demokratiet. I Rwanda stiller situasjonen seg annerledes. I et århundre har folket blitt undertrykt, kulturen har vært hierarkisk oppbygd. Det har vært et enormt skille mellom eliten og folket. I Rwanda har det vært forskjellig hvem som har blitt undertrykt, men alle folkegrupper har en eller annen gang blitt diskriminert. Dette har ført til en kultur hvor det ikke er vanlig å ”si ifra”, det er ikke en kultur hvor styresmakten blir kritisert eller satt spørsmål ved. I Rwanda er det derfor kanskje ikke egentlig dugnadsånd som preger bildet, men folk er med fordi styresmakten har sagt at det skal gjøres. Eksempelet med bølgeblikktak og forbud mot stråhus er en av flere historier som viser hvor langt eliten er fra folket i Rwanda.

Det er klisjéfylt å si det, men; Vi vet så absolutt ikke hvor godt vi har det og hvor privilegerte vi er. I Norge har det bygd seg opp en politisk kultur hvor det er naturlig å si ifra hvis man er misfornøyd, det er flere reelle statsministerkandidater og mange av de beste ideene kommer fra folket selv.

Likevel ønsker jeg heller ikke å svartmale. Styresmakten i Rwanda har satt i gang mange positive tiltak. Valgdeltakelsen er høy og det er satt i gang et reelt forsøk på å forandre den politiske kulturen. Men det tar sin tid å bygge en stat opp fra intet i et land hvor alle kjenner noen som har blitt drept i folkemordet, og man kjenner også noen som valgte å utføre drapene. Kanskje skal vi gi Rwanda litt mer enn 17 år til å utvikle landet sitt sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt.

Dette reisebrev stod på trykk i Jarlsberg avis.

"Bruk hodet, vi har bare en klode"

For de på min alder, vil denne sangstrofen kanskje virke kjent? Den er tatt fra Blekkulf (en miljøorganisasjon for unge).

For 12-14 år siden husker jeg at min søster og jeg gikk hjem etter å ha kjøpt is på butikken. Da vi så at noen hadde kastet søppel i veikanten var reaksjonen: ”Åhh, de er dumme de som har kastet det!”, også tok vi med oss søppelet og kastet det selv.

Blekkulf var et av idolene våre, og miljøbevisstheten var tilstedet tidlig.

Mandag og tirsdag denne uken, har jeg deltatt på Nansen Ung-konferansen hvor FNs høykommissær for flyktninger, Erik Solheim, EUs kommissær for internasjonalt samarbeid og Jan Egeland var blant foredragsholderne.

Dette seminaret har gått i parallell med Nansen Konferansen og begge konferanser tok for seg klimautfordringer større enn søppelet jeg fant i veikanten. Hovedtemaet har vært flyktninger i forbindelse med klimaendringer.

I fjor måtte 42 millioner mennesker flykte på grunn av klimaendringer. Problemene påvirker mest de fattige i verden. Som Jan Egeland sa: ”De som i minst mulig grad har forårsaket klimaendringene, rammes først av dem. Og vi som i størst grad har forårsaka klimaendringene rammes nesten ikke”.

Budskapet er tydelig, men ikke overraskende; om vi skal senke farten på problemene, må vi redusere CO2-utslipp. Vi må forandre livsstilen vår.

Skal vi nå målet med CO2-reduksjon, vil det ifølge Cicero koste 5 milliarder kroner for samfunnet hvert år. I første omgang kan dette høres ekstremt mye ut, men om vi tar en nærmere titt ser vi at det kun er litt mer enn hva vi bruker i julegaver (3.3milliarder), og litt mindre enn vi kjøper av kosmetikk hvert år (8 milliarder).

Slike begrensninger kan fort virke flåsete, men de viser også at det å gjøre noe med klimautfordringene er et spørsmål om vilje.

Det er spørsmål om politisk vilje, men det er også spørsmål om vilje fra deg og meg.

Spørsmålet er: ville du forandret livsstilen din? Ville du plukket opp søppelet i veikanten?