"Bruk hodet, vi har bare en klode"

For de på min alder, vil denne sangstrofen kanskje virke kjent? Den er tatt fra Blekkulf (en miljøorganisasjon for unge).

For 12-14 år siden husker jeg at min søster og jeg gikk hjem etter å ha kjøpt is på butikken. Da vi så at noen hadde kastet søppel i veikanten var reaksjonen: ”Åhh, de er dumme de som har kastet det!”, også tok vi med oss søppelet og kastet det selv.

Blekkulf var et av idolene våre, og miljøbevisstheten var tilstedet tidlig.

Mandag og tirsdag denne uken, har jeg deltatt på Nansen Ung-konferansen hvor FNs høykommissær for flyktninger, Erik Solheim, EUs kommissær for internasjonalt samarbeid og Jan Egeland var blant foredragsholderne.

Dette seminaret har gått i parallell med Nansen Konferansen og begge konferanser tok for seg klimautfordringer større enn søppelet jeg fant i veikanten. Hovedtemaet har vært flyktninger i forbindelse med klimaendringer.

I fjor måtte 42 millioner mennesker flykte på grunn av klimaendringer. Problemene påvirker mest de fattige i verden. Som Jan Egeland sa: ”De som i minst mulig grad har forårsaket klimaendringene, rammes først av dem. Og vi som i størst grad har forårsaka klimaendringene rammes nesten ikke”.

Budskapet er tydelig, men ikke overraskende; om vi skal senke farten på problemene, må vi redusere CO2-utslipp. Vi må forandre livsstilen vår.

Skal vi nå målet med CO2-reduksjon, vil det ifølge Cicero koste 5 milliarder kroner for samfunnet hvert år. I første omgang kan dette høres ekstremt mye ut, men om vi tar en nærmere titt ser vi at det kun er litt mer enn hva vi bruker i julegaver (3.3milliarder), og litt mindre enn vi kjøper av kosmetikk hvert år (8 milliarder).

Slike begrensninger kan fort virke flåsete, men de viser også at det å gjøre noe med klimautfordringene er et spørsmål om vilje.

Det er spørsmål om politisk vilje, men det er også spørsmål om vilje fra deg og meg.

Spørsmålet er: ville du forandret livsstilen din? Ville du plukket opp søppelet i veikanten?