Polentur

For noen uker siden tok jeg turen til Polen. De som kjenner meg ville kanskje satt sine penger på at min sommerferie gikk til et par konsentrasjonsleire, men nei - jeg føler jeg har fått min dose folkemordhistorie i år. Likevel, ingen ferietur uten et glimt av verdenshistorie; vi dro nemlig til den byen 2.verdenskrig startet i. Gdansk.



Gdansk er en kystby nord i Polen. Byen har vokst sammen med nabobyene Sopot og Gdynia som sammen kalles Trójmiasto (trippelby). Byen har gjennom tidene og er fortsatt Polens største havneby. Og byen kan kalles et mini-Praha. I alle fall den vakre gamlebyen.



Før jeg reiste til Polen hadde jeg kun vært i Øst-Europa en gang tidligere, i Praha. Og når jeg tenkte på Polen, så tenkte jeg at det var et grått annen verdenskrig sted hvor det regnet konstant.

Jeg kan ikke si at mine fordommer ble motbevist fullstendig. Det var grått vær nesten alle dagene vi var der, og foruten om gammelbyen i Gdansk var det meste annet også grått. Så fordommene er nok litt der fortsatt. Men så har jeg kun sett en liten brøkdel av landet også.



Men ferie er ferie. Og det er alltid spennende å være på nye steder, uavhengig om været er bra eller dårlig. Mer historie var det også å hente i byen. Gdansk er nemlig arnested for Solidaritet, hvor Lech Walesa ble leder (senere statsminister og fikk nobels fredspris i 1983). Vi tok oss en liten båttur for å se på havna. I styrtregn ble det faktisk litt stemningsfylt.







Kort sagt kan Gdansk beskrives som fin, billig og med en vakker gamleby. Men mer enn 5 dager trengs nok ikke om det er dårlig vær og du ikke får vært på de fantastisk fine hvite strendene. Men så absolutt en by det er verdt å reise til.

Rwanda - under huden

I dag stod mitt andre reisebrev på trykk. Denne gangen i Vestfold blad.



«24.mars tar jeg taxi inn i Kigali sentrum. Umiddelbart, reagerer jeg på en stor gjeng militære som vandrer rundt i parallellgaten til der hotellet mitt skal vise seg å ligge. Jeg spør om hvorfor det er så mye soldater her. Taxisjåføren svarer uanfektet: ”Det er på grunn av granatangrepene”. Det er i dette øyeblikk jeg begynner å lure på hvorfor jeg reiste til Rwanda.

Bak TV-bildene
Det er 17 år etter folkemordet, hvor naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner. Årsaken til at jeg reiser er å utføre feltarbeid i forbindelse med ferdigstillelse av bachelorgraden min. Etter å ha hørt om de jevnlige granatangrepene og fått vite om ulike terrormål, er det grunn til å være usikker.

Når det samtidig viser seg at jeg oppholder meg ulovlig i landet, på grunn av noen feil med visumsøknaden, begynner nervene å komme. Rwanda er et land mange forbinder med elendighet, bak TV-bildene skjuler det seg et annet bilde, - et folk å bli kjent med.

Møte med mennesker

Besøket i Rwanda er ikke mitt første i Afrika. Min forventning om at folk ville være pågående ble så definitivt ikke innfridd. Folket var ikke nærgående og frekke, men åpne, hyggelige og høflige. Det ville vært uvanlig ikke å snakke med folk for eksempel på vei til butikken. De var i det hele tatt ikke så ”aggressive” som jeg har opplevd i andre land, hvor eksempelvis enkelte ikke gir seg med taximasing. I Rwanda var spørsmålet kun; Vil du ha taxi? Om svaret var nei takk, ville tilsvaret være ”Ok. Have a nice day”. På en måte kan du si at afrikansk kultur møter europeisk kultur.

Årlig sørgeuke
Når jeg ble kjent med folk merket jeg fort hvor opptatt de var av ikke å skuffe, ikke å vise følelser og ikke å snakke stygt om presidenten. Likevel, opplevde jeg alt dette. Rwanda arrangerer sørgeuke hvert år, hvor det ikke er lov med ”lek og moro”, det er ulovlig med annen musikk enn den som tilhører sjangeren ”folkemordmusikk”.

Formålet for uka er å minnes ofrene, og lære om folkemordet. Aldri før har jeg blitt så grepet av et arrangement og et samhold i en forsamling.

Åpningsarrangementet, som for øvrig var et hett terrormål, startet med en nasjonaldagfølelse. Det var høytidelig og forholdsvis god stemning. Det forandret seg dramatisk i løpet av få minutter, da talene, bildene og musikken startet. Dette er det sterkeste jeg noen gang har opplevd, titusener av mennesker satt og gråt sammen i flere timer. Noe av det mest forferdelige jeg har opplevd er det også, men på en måte var det fint, og jeg er glad jeg fikk oppleve det.

Sjåfør med historie

Flere turer går til den nordvestlige provinsen. Først ble jeg med en amerikaner til hans kaffeplantasje, plantasjen var likevel ikke det mest spennende ved turen. Vi hadde en sjåfør som kjempet i geriljabevegelsen under borgerkrigen fra 1990-1994, sammen med nåværende president Paul Kagame.

Denne fyren hadde personlighet, sjølironi til tusen og er en av de mest reale jeg noen gang har møtt.

Vi besøkte også et lite samfunn hvor ingen snakket engelsk. Her deltok vi i en gudstjeneste hvor vi nærmest ble behandlet som kongelige. Pastoren inviterte oss hjem på flott middag og til slutt; vi var de første hvite en 12-åring så. Det hoppet og den glade jublinga vil det bli lenge til jeg glemmer.

Enkenes samfunn

En annen tur gikk til et kvinnesamfunn, hvor mange var enker etter folkemordet.

Der ble jeg tatt imot med sang, dans og gripende historier. Det som satte spor her var det samholdet denne gruppa hadde, her hjalp alle hverandre. Om noen slet med noe ville alltid noen andre i samfunnet gi en håndsrekning. De hadde en månedlig sum penger de ga til felleskassa som gikk til skolegang for barna og andre nødvendige ting som mat og såpe. Det er klart det gjør inntrykk når ei av damene sier: ”Vi overlever i stedet for å leve”.

Gorillasafari

Det var ikke bare folket i Rwanda som gjorde inntrykk, vi tilbrakte nemlig en time sammen med fjellgorillaene på grensa til Kongo.

Planen var å gå ca 1,5 time inn i regnskogen for å finne dyra, slik ble det imidlertid ikke. De fant nemlig oss etter at vi hadde gått 15 minutter. Jeg var svært oppstemt, men dyra enset oss omtrent ikke.

Møte mellom mennesker
Sjøl om terrortrusler og granatangrep kunne skremme, ødela dette ikke for min begeistring for menneskene jeg møtte.

Jeg møtte skrullete og morsomme mennesker. Jeg møtte spennende mennesker. Jeg møtte nysgjerrige mennesker. Jeg møtte mennesker som delte utrolig mye av seg selv. Men det som kanskje gjorde størst inntrykk er at jeg møtte et folk som faktisk lever ved siden av hverandre etter at mellom 500 000 og 1 million mennesker ble drept på mindre enn tre måneder.

Alle ble påvirket av denne hendelsen, likevel er også alle opptatt av at livet må gå videre. Når man reiser ut på en slik tur, og tilbringer lang tid i et land vil jeg påstå at man forstår mer av landet, og får større forståelse for ulike kulturer og ulike mennesker. Da lærer man også mer om seg sjøl.

Les også innlegget på Vestfold Blad.no

Folket tilbake i folkestyret i Hof.

En av grunnene til at jeg stemmer SP er den kanskje viktigste av partiets grunnverdier; folkestyret bygd nedenfra. Avgjørelser skal ta nærmest de det gjelder.

Når vi setter dette inn i et lokalt perspektiv, mener jeg det betyr at vi skal involvere flere i avgjørelser og snakke med folk. Vi som er folkevalgte velges av folket og for folket - derfor skal lytte til ansatte, brukere og innbyggere.

Når politiske avgjørelser tas, får de konsekvenser i lang tid framover. Enkelte beslutninger i kommunestyret i Hof påvirker lokalsamfunnet vårt i 40-50år. Da er det selvfølgelig for meg at ikke bare 17 mennesker i kommunestyret skal ta del i beslutningen. Da må andre Hof-sokninger også få bidra med ideer, være med i diskusjonene og påvirke hva som blir bestemt.

I de 4 årene som har gått siden forrige valg har Hof SP lyttet til innbyggerne, og involvert de i avgjørelsene vi har tatt. I de neste 4 årene vil vi arrangere folkemøter.

Vi vil invitere innbyggerne med på befaring (som vi gjorde på Veset).

Og vi vil lytte til ansatte og brukere (som vi bla gjorde i saken om hjelpemiddellager).

Slik vil vi ta bedre avgjørelser. Slik vil vi heve kvaliteten på og deltakelsen i lokaldemokratiet. Slik bringer vi folket tilbake i folkestyret. For det er vi som bor her som sammen skal utforme lokalsamfunnet vårt.

Rwanda. Et lite tilbakeblikk.

Fra folkemord til folkestyre?

Det er lørdag morgen. Kigali, hovedstaden i Rwanda. Det er musestille. Ikke en sjel i gatene som ellers er stappfulle av busser og mennesker, det mest hektiske området i landet. Men ikke i dag. I dag er det helt rolig. Men hvorfor er det så dørgende stille?

21. mars la jeg ut på en 5 ukers reise i Rwanda, et av verdens fattigste land og med en av verdenshistoriens mest grusomme bakgrunn. Landet er for de aller fleste mest kjent for folkemordet i 1994, hvor det i etterkant ble uttalt at man ikke trengte å reise til helvete for å møte djevelen, man kunne reise til Rwanda. Kun 17 år etter at naboer drepte naboer, venner drepte venner og menn drepte sine koner ser landet tilsynelatende fredelig ut.

Rwanda, et av landene som scorer best på kjønnslikhet i parlamentet. Valgene får et tålelig skussmål, og landet har de siste årene hatt en grei økonomisk vekst. – Tilsynelatende ser utviklinga av landet positiv ut.

Ulovlige tak
Landet ser ut til å være godt materielt utviklet. Det er uforskammet rent i gatene, kloakken flyter ikke som i enkelte andre fattige land. Og landet er utrolig frodig. Alle driver med landbruk, så det ser i det minste ut som om folk har noe å spise. Og alle bor i hus med rimelig standard, det vil si solide hus med bølgeblikktak. På overflaten ser det ut til at landet er godt utviklet. Når jeg blir bedre kjent med lokalbefolkningen, viser det seg at bakgrunnen for de ”flotte” husene ikke er god økonomi, men styresmaktens forbud mot hus av strå og bambus. Styresmaktens argumentasjon er at med bedre hus, får man enklere tilgang til elektrisitet. Når over 60 % lever i ekstrem fattigdom, er det kanskje ikke elektrisitet som er neste prioritet i livet.

Dugnadsånd og granatangrep
Lørdag morgen er det dørgende stille i Rwanda fordi alle er ute for å avtjene en av sine samfunnsplikter. Umuganda er nasjonal dugnadsdag og arrangeres den siste lørdagen i måneden. Gjennom flere initiativ og arrangementer kan det se ut som at det står bra til med dugnadsånden. I Kigali har man også lokale sikkerhetsstyrker på kveldene/natten som samarbeider med politiet og militære, ”natteravner” – på godt norsk. Alle bidrar.

Tilsynelatende ser det altså bra ut i Rwanda. Etter noen dager i landet kommer jeg inn i sentrum av byen, det første som møter meg er en haug med soldater og jeg spør umiddelbart taxisjåføren hvorfor det er så mye militære her? ”Det er på grunn av granatangrepene,” svarer han uanfektet, mens jeg sitter nærmest med hjertet i halsen. Litt mindre stabilt enn først antatt kanskje.

Det er jevnlig granatangrep i byen. Rwanda styres av Paul Kagame og hans parti RPF (Rwandan Patriotic Front), Kagame og partiet nedkjempet regjeringa som lot folkemordet skje i 1994. Kagame er selv tutsi (en av tre etniske grupper i Rwanda: tutsi, hutu og twa), regjeringen som ble nedkjempet og utførte folkemordet var hutu-dominert. Drapene i 1994 ble utført mot tutsier, twa og moderate hutuer. I Kongo lever fortsatt noen av de som utførte folkemordet, det sies at det er de som står bak granatangrepene. Den sittende regjering arbeider for forsoning og samhørighet. De arbeider for demokrati.

Politisk kultur
For meg er det viktigste elementet i demokratiet: folkestyre. I Norge var folket, bøndene tidlig ute med opprør mot embetsmannsstaten på 1830-tallet, siden den gang har folkestyret vært et bærende element i det norske demokratiet. I Rwanda stiller situasjonen seg annerledes. I et århundre har folket blitt undertrykt, kulturen har vært hierarkisk oppbygd. Det har vært et enormt skille mellom eliten og folket. I Rwanda har det vært forskjellig hvem som har blitt undertrykt, men alle folkegrupper har en eller annen gang blitt diskriminert. Dette har ført til en kultur hvor det ikke er vanlig å ”si ifra”, det er ikke en kultur hvor styresmakten blir kritisert eller satt spørsmål ved. I Rwanda er det derfor kanskje ikke egentlig dugnadsånd som preger bildet, men folk er med fordi styresmakten har sagt at det skal gjøres. Eksempelet med bølgeblikktak og forbud mot stråhus er en av flere historier som viser hvor langt eliten er fra folket i Rwanda.

Det er klisjéfylt å si det, men; Vi vet så absolutt ikke hvor godt vi har det og hvor privilegerte vi er. I Norge har det bygd seg opp en politisk kultur hvor det er naturlig å si ifra hvis man er misfornøyd, det er flere reelle statsministerkandidater og mange av de beste ideene kommer fra folket selv.

Likevel ønsker jeg heller ikke å svartmale. Styresmakten i Rwanda har satt i gang mange positive tiltak. Valgdeltakelsen er høy og det er satt i gang et reelt forsøk på å forandre den politiske kulturen. Men det tar sin tid å bygge en stat opp fra intet i et land hvor alle kjenner noen som har blitt drept i folkemordet, og man kjenner også noen som valgte å utføre drapene. Kanskje skal vi gi Rwanda litt mer enn 17 år til å utvikle landet sitt sosialt, politisk, økonomisk og kulturelt.

Dette reisebrev stod på trykk i Jarlsberg avis.

"Bruk hodet, vi har bare en klode"

For de på min alder, vil denne sangstrofen kanskje virke kjent? Den er tatt fra Blekkulf (en miljøorganisasjon for unge).

For 12-14 år siden husker jeg at min søster og jeg gikk hjem etter å ha kjøpt is på butikken. Da vi så at noen hadde kastet søppel i veikanten var reaksjonen: ”Åhh, de er dumme de som har kastet det!”, også tok vi med oss søppelet og kastet det selv.

Blekkulf var et av idolene våre, og miljøbevisstheten var tilstedet tidlig.

Mandag og tirsdag denne uken, har jeg deltatt på Nansen Ung-konferansen hvor FNs høykommissær for flyktninger, Erik Solheim, EUs kommissær for internasjonalt samarbeid og Jan Egeland var blant foredragsholderne.

Dette seminaret har gått i parallell med Nansen Konferansen og begge konferanser tok for seg klimautfordringer større enn søppelet jeg fant i veikanten. Hovedtemaet har vært flyktninger i forbindelse med klimaendringer.

I fjor måtte 42 millioner mennesker flykte på grunn av klimaendringer. Problemene påvirker mest de fattige i verden. Som Jan Egeland sa: ”De som i minst mulig grad har forårsaket klimaendringene, rammes først av dem. Og vi som i størst grad har forårsaka klimaendringene rammes nesten ikke”.

Budskapet er tydelig, men ikke overraskende; om vi skal senke farten på problemene, må vi redusere CO2-utslipp. Vi må forandre livsstilen vår.

Skal vi nå målet med CO2-reduksjon, vil det ifølge Cicero koste 5 milliarder kroner for samfunnet hvert år. I første omgang kan dette høres ekstremt mye ut, men om vi tar en nærmere titt ser vi at det kun er litt mer enn hva vi bruker i julegaver (3.3milliarder), og litt mindre enn vi kjøper av kosmetikk hvert år (8 milliarder).

Slike begrensninger kan fort virke flåsete, men de viser også at det å gjøre noe med klimautfordringene er et spørsmål om vilje.

Det er spørsmål om politisk vilje, men det er også spørsmål om vilje fra deg og meg.

Spørsmålet er: ville du forandret livsstilen din? Ville du plukket opp søppelet i veikanten?

Herlig.