Solidaritet i praksis

Hvorfor skal vi gi bøndene høyere lønn? Hvorfor skal vi satse på norsk landbruk?

Hvorfor kan ikke andre land ta seg av produsering av mat? Hvorfor er dette et nasjonalt ansvar? Hvorfor skal vi ikke bygge ned dyrkbar mark?

Svaret er kanskje banalt enkelt; men vi trenger da tross alt mat. Spørsmålet er hvorfor noen da er nødt til å spørre seg disse spørsmålene?

Vi lever i dag i en verden hvor forskjellene mellom fattig og rik er større enn noen gang. Samtidig ser man også at viljen til å utvikle de fattige landene er større enn tidligere, men klimaendringene gjør dette arbeidet krevende.

Bekjempelse av fattigdom og klimaendringene er av de største utfordringene vi står ovenfor.

I Norge importerer vi halvparten av maten vi spiser! Selv om vi er rike, er det slett ikke sikkert at vi vil kunne importere all maten vi vil i en krisesituasjon.

Den norske matberedskapen er svak. Vi ser en økende konkurranse om råvarer og landbruksjord. Ulike land har nå begynt å kjøpe opp jord for å sikre matforsyning til egen befolkning.

Det vil være fryktelig usolidarisk å legge ned norsk landbruk! Skal vi ta maten ut av munnen på sultne, fattige barn i Afrika?