Good-bye Rwanda.

Vel hjemme i Norge igjen. Var ikke morsomt å reise på torsdag, og hadde ikke lyst til å dra hjem. Men litt deilig å være hjemme igjen. Og deilig med såpass fint vær:)

Det som er flott, er at jeg enda ikke har vært ved Lake Kivu og har fortsatt noen ting "ugjort" i landet, så jeg må vel reise tilbake igjen. Jeg var ikke så godt forberedt på hvor trist det ville være å reise. Men hadde en hyggelig siste dag.

Fy søren, for en tur! Og for et godt utført feltarbeid. Jeg er overraska over så mye som har skjedd, hvor mye jeg har opplevd, hvor mange mennesker jeg har blitt kjent med og hvor godt materiale jeg har til bacheloroppgava.

Har hilst på gorillaene og sett mye flott natur, nytt sola og blitt "frelst" flere ganger og aldri blitt bedt for så mye. Men, det som har gjort mest inntrykk er alle menneskene jeg har blitt kjent med.

Jeg har hatt flere veldig sterke og "tunge" intervjuer, de fattigste av de fattige, intervju med offer fra folkemordet og vedkommenes forbryter, delt ut mat til gatebarn, dansa med gatebarn og hørt mange historier.

Sport, spesielt fotball og kirka er noe som er til stede i "alles" liv. Jeg er overraska over hvor stabilt landet synes å være, samtidig som mange av mine fordommer har blitt "bekrefta". Jeg har lært utrolig mye, og forstår kanskje en tankegang i forhold til folkemordet som er helt annerledes enn min egen, men som jeg likevel skjønner at folk har.

Jeg har aldri før opplevd at det er så smart å lære seg noen gloser av det lokale språket. Jeg har aldri før følt et så ubehag over å måtte tenke på at alt jeg gjør kan overvåkes. Har aldri før, vært så fyllesjuk.

Har vært "ulovlig innvandrer". Har plumpa skikkelig (i regnvann, til navlen). Har spist frokost med ambassadøren og middag med en pastor. Har levd som en "local" men også vært skikkelig turist enkelte dager.

Jeg ville gjerne besøkt både Lake Kivu og nasjonalparken Akagera, men da er det en ekstremt god grunn til å reise tilbake. Det er jeg nødt til.

Turisme og herlige mennesker.

Nå har vi hatt noen dager som turister.

Lørdag dro vi til den nordlige provinsen for å finne gorillaene. Men, de fant oss. Planen var (i følge guiden) å gå ca 1,5 time hver vei for å finne den stammen vi skulle besøke.

Vi gikk i 15-20 min, kom ikke engang innafor nasjonalparken før gorillaene møtte oss på veien. De enset oss nesten ikke. Vi tilbrakte en time med de, og var til tross for å være i Musanze - kjempeheldige med været. Det pleier nemlig å regne ganske mye der.

Vi var derfor ganske tidlig tilbake i Kigali, og var ganske slitne - så Maren og jeg gikk og la oss ved bassengkanten ved Mille Collines. Der møtte vi Joel, en svenske som er her nede for å jobbe noen uker.

Vi spiste middag med han, og han inviterte oss med på kaffeplantasje dagen etter.

Søndagen ble en spesiell dag, men hadde det kjempe bra! Vi møtte Jonathan, en amerikaner som Joel hadde blitt kjent med på flyet. Først gikk vi i kjerka, hvor Jonathan holdt en preken. Vi var den attraksjonen! Kjerka var i utgangspunktet ganske full, men den blei stappa når vi kom og ble plassert oppå alteret(!)

Turen gikk videre til kaffe"vaskeriet" til Jonathan. Ganske stor høydeforskjell, men ingen av oss ble syke heldigvis. Mens vi så på vaskeriet var Jonathan i møte i landsbyen, vi kom når tilbake når det var ferdig. Og da var det klart for sørgearrangement. Og hvem blir plassert som "hedersgjester" sammen med de som skal holde sørgeforedrag/tale. Det er selvsagt "muzungo"ene, - hvitingene.

Deretter blei vi med pastoren (som hadde vært med oss fra kjerka) hjem. Også spiste vi veldig god mat der! Han levde virkelig som kongen på haugen, fantastisk utsikt!
Hadde en flott og lang tur til Muzanse denne dagen også, samtidig som vi så "bistandsbransjen" fra en litt annen side, enn vi hadde tenkt.

I går, reiste Maren og jeg til Butare. Gårsdagen og i dag har gått i ett. Har hatt mange avtaler, har vært med på 2 sørgearrangementer, har fått gode intervjuer - og blitt enda bedre kjent med de herlige professorene her nede. Har blitt invitert tilbake til Butare på fredag, men må se an planene.

I Butare var alt stengt mellom 14-18, pga sørgeuka. Det vil si, nesten alt var stengt; museet var nemlig oppe. Så vi fikk med oss det også. Butare var en kjempekoselig liten by, bodde på et koselig motell med veranda og spiste frokost i sola i dag tidlig. Deilig.

Nå skal jeg ut og spise middag med Joel. Det blir koselig:)