Good-bye Rwanda.

Vel hjemme i Norge igjen. Var ikke morsomt å reise på torsdag, og hadde ikke lyst til å dra hjem. Men litt deilig å være hjemme igjen. Og deilig med såpass fint vær:)

Det som er flott, er at jeg enda ikke har vært ved Lake Kivu og har fortsatt noen ting "ugjort" i landet, så jeg må vel reise tilbake igjen. Jeg var ikke så godt forberedt på hvor trist det ville være å reise. Men hadde en hyggelig siste dag.

Fy søren, for en tur! Og for et godt utført feltarbeid. Jeg er overraska over så mye som har skjedd, hvor mye jeg har opplevd, hvor mange mennesker jeg har blitt kjent med og hvor godt materiale jeg har til bacheloroppgava.

Har hilst på gorillaene og sett mye flott natur, nytt sola og blitt "frelst" flere ganger og aldri blitt bedt for så mye. Men, det som har gjort mest inntrykk er alle menneskene jeg har blitt kjent med.

Jeg har hatt flere veldig sterke og "tunge" intervjuer, de fattigste av de fattige, intervju med offer fra folkemordet og vedkommenes forbryter, delt ut mat til gatebarn, dansa med gatebarn og hørt mange historier.

Sport, spesielt fotball og kirka er noe som er til stede i "alles" liv. Jeg er overraska over hvor stabilt landet synes å være, samtidig som mange av mine fordommer har blitt "bekrefta". Jeg har lært utrolig mye, og forstår kanskje en tankegang i forhold til folkemordet som er helt annerledes enn min egen, men som jeg likevel skjønner at folk har.

Jeg har aldri før opplevd at det er så smart å lære seg noen gloser av det lokale språket. Jeg har aldri før følt et så ubehag over å måtte tenke på at alt jeg gjør kan overvåkes. Har aldri før, vært så fyllesjuk.

Har vært "ulovlig innvandrer". Har plumpa skikkelig (i regnvann, til navlen). Har spist frokost med ambassadøren og middag med en pastor. Har levd som en "local" men også vært skikkelig turist enkelte dager.

Jeg ville gjerne besøkt både Lake Kivu og nasjonalparken Akagera, men da er det en ekstremt god grunn til å reise tilbake. Det er jeg nødt til.

Mille Collines

Det er vel kanskje på tide med et lite faktainnlegg om Rwanda. Mildt sagt et spennende land å være i.

Rwanda kalles de tusen åsers land (mille collines).

Rwanda.
Hovedstad: Kigali.
President: Paul Kagame (fikk ca 76% av stemmene ved valget i 2010 om jeg ikke husker helt feil).

Historie
Var først tysk kolonistat, deretter belgisk.

Ble uavhengig i 1962, men belgierne styrte i praksis noen år etter det.

"Revolusjon" i 1959. 1959 + tidlig 60-tall, regner mange som det første folkemordet.

Borgerkrig fra 1990, som endte i folkemord i 1994.

(det meste er tatt på husken, beklager om det er noen feil)

Annet
- 76,6% lever i ekstrem fattigdom
- Kaffe og te er de største eksportvarene
- Veldig høy andel barn som starter på grunnskolen (rundt 97%), men kun ca 30% som fullfører.
- Forventa levealder: 50 år. (I 1994 var gjennomsnittlig levealder 25 år)
- Fruktbarhetstall: 5,9 barn pr kvinne
- 600 000 internt fordrevne

Til slutt noen gloser på min gode kinyarwanda (jeg har faktisk blitt spurt flere ganger om jeg snakker kinyarwanda.. :p)

Hei - Muraho
Hvordan går det? - Amakuru
Fint - Meza
Takk - Murakoze

I'm now a local.

Når vi gikk ut av døra i dag var det helt stille og nesten ikke en eneste sjel i gatene. Det burde vi skjønt. Det er jo siste lørdan i måneden.. Og da er det jo dugnad. Rydding i gatene, oppbygging av 'genocide-survivors' hus, osv.

Så det var stille en god stund før det begynte å skje ting igjen. Med folka tilbake i gatene kom dét uværet. Men det skulle bare mangle, det er jo regntid her (?).

Alt har ikke gått fullstendig som planlagt de siste dagene, noen avtaler har blitt utsatt litt, men har samtidig fått gjort noen avtaler unna og blitt bedre kjent med de jeg tenker å intervjue.

Jeg har selvsagt lært meg høflighetsfraser på kinyarwanda. Jeg snakker tydeligvis så bra at flere i dag har spurt om jeg snakker språket. Vel. Ikke akkurat. Men man kommer mye enklere i snakk med folk.

Her om dagen tok jeg også moto (moped) for første gang. Jeg skal innrømme at jeg gikk en ekstra tur for å manne meg opp til turen. Men, sjåføren kjørte ikke så fort så det gikk veldig greit:p

Nå føler jeg at jeg må rettferdiggjøre de tankene jeg gjorde meg i siste blogginnlegg:
1. Ting tar fortsatt IKKE så lang tid.

2. Ulikhet? Jeg har fortsatt ikke kommet meg ut på landsbygda. Men etter hva jeg
har lest så er visst Kigali mye rikere enn distriktene.

3. Selgere? Vel. Nå har det seg visst slik at de er litt mer "på" enn det vi trodde i utgangspunktet:p I tillegg, så er det ikke lov å selge ting på gata her (med unntak av noen spesifikke ting).

4. Når det gjelder infrastruktur. Ja. Infrastrukturen er god her. Men som en av folka jeg intervjua sa: "Our minds and hearts were broken after the genocide, it is easy to rebuild infrastructure, it is not that easy to rebuild our souls".

Det begynner virkelig å gå opp for meg hvor vanskelig tema jeg har valgt for oppgaven og feltarbeidet (tema: forsoning etter folkemordet). Men det er lett å komme i kontakt med folk. Likevel tror vi skal være forberedt på noen tøffe uker her nede.

Den 2. uka i april er det sørgeuke. Det blir tungt.

I morgen skal jeg bli med noen herlige mennesker som driver en kulturklubb. Der er det med unge jenter. Poenget er ledertrening gjennom dans med jentene. Blir gøy!